Connect with us

Musikkomtaler

Joe Bonamassa med nytt sterkt album!

Published

on

23 mai slipper gitargeniet Joe Bonamassa sitt 13 studioalbum «Driving Towards The Daylight»:

Bonamassa har vært enormt produktiv de siste årene med 2011 som nærmest et «eksplosivt» produksjonsår med utgivelse av sitt 12 soloalbum «Dust Bowl» (2011), et knallsolid album som fikk strålende mottakelse. Samme år gjennomfører han både turne og albumutgivelse «2» (2011) med det nye super hardrock bandet Black Country Communion som blant annet gjennomførte en knallsuksess av en konsert som headliner under fjorårets Notodden Blues Festival.

Les mer: Vi digger Black Country Communion >

Men ikke nok med det…i tillegg utgir han også i samarbeid med fantastiske Beth Hart albumet «Don`t Explain» (2011). Spørsmål som da fort melder seg når det allerede nå er tid for å slippe nok et soloalbum er om Mr. Bonamassa nå rett og slett driver overproduksjon? Men…slapp av folks, Rockman har hatt gleden av å få gjennomlytte det nye albumet og ble både svært glad og lettet. Dette er faktisk imponerende sterke saker. Et skikkelig knallspennende album der, iflg. Joe Bonamassa selv er basert på «bluesy and back to basic», men det er ingen tvil om at albumet også bærer preg av hans rocka deltagelse i fantastiske Black Country Communion. Slik sett er albumet en fantastisk sammensetning av blues og rock i skjønn forening, basert på de ekte røttene fra begge sjangere. Et moderne album, friskt, med full trøkk og fantastiske gitarsoloer.

Albumet inneholder følgende låter:

Skal jeg driste meg på å fremheve allerede etter kun to gjennomlyttinger en favorittlåt på albumet?

Tja….«Lonely Town Lonely Street»…en sinnsykt 7 minutters sterk låt som har trøkk og driv fra begynnelse til slutt. Rock og blues i skjønn forening som bygger seg opp underveis. Sterkt samspill mellom bl.a. trommer, gitar, bass og ikke minst hammondorgel. Sistnevnte er nesten som å høre legendariske Jon Lord (Deep Purple) fra storhetstiden på 70-tallet (tenk: det unike albumet Deep Purple In Rock). Skulle ikke forundre meg om Bonamassa har fått litt «inside» inspirasjon fra sin «Deep Purple venn» Glenn Hughes på denne låta. M.a.o. Arlan Schierbaum som trakterer hammondorgel/keyboard på albumet gjør en kjempejobb.

Men….som nevnt, albumet inneholder mange sterke låter. Du blir rett og slett bare j…. glad! Så gled dere folks!

Inspillingene av albumet ble gjort i Village Recorder i Los Angeles og i Studio At The Palms i Las Vegas. Albumet er produsert av Kevin «Caveman» Shirley (Black Crowes, Aerosmith, Led Zeppelin, Europe m.fl.).

«We’ve taken some really traditional old blues songs – the Howlin’ Wolf song «Who’s Been Talkin» and the Robert Johnson song «Stones In My Passway», and we’ve tried to imagine how they would do them in a rock context. It’s a very exciting return to the blues in a very visceral way. It’s vibrant and it’s gutsy and it’s really, really rugged» – Kevin Shirley

For å utfordre Bonamassa, og ta ham ut av hans komfortsone, satte man sammen en unik gruppe musikere, blant dem Aerosmith-gitaristen Brad Whitford, gitaristen Blondie Chaplin, trommisen Anton Fig, keyboardisten Arlan Schierbaum, bassistene Michael Rhodes og Carmine Rojas, gitaristen Pat Thrall og sønnen til Brad, Harrison Whitford på gitar, samt Jeff Bova & The Bovaland Brass. Albumet inneholder fem låter signert Bonamassa, inkludert det røffe åpningssporet «Dislocated Boy», tittellåten og første singelen «Driving Towards The Daylight»,  «I Got All You Need»,  «Heavenly Soul» samt «Somewhere Trouble Don’t Go». Blant de øvrige låtene kan Bonamassas versjoner av Tom Waits «New Coat Of Paint», Bill Withers «Lonely Town», «Lonely Street» og «A Place In My Heart» av Bernie Marsden nevnes. Albumet avsluttes med en duett med det australske nasjonalklenodiet Jimmy Barnes på hans hit fra 1987, «Too Much Ain’t Enough Love».

Continue Reading
1 Comment

1 Comment

You must be logged in to post a comment Login

Leave a Reply