Musikk

Etterskjelv i denim: Turbonegro trollbandt Tons of Rock 2025

Published

3 uker ago

27. juni 2025

Foto: Vidar Pettersen, Rockman – Turbonegro, Tons of Rock 2025

Denne saken er skrevet av Ingrid Annett Salomonsen

Av og til lurer jeg på om Turbonegro egentlig finnes, eller om de bare oppstår når vi trenger dem. Som en vulgær glamrock-golem, med svart eyeliner som alvorsprat og gitarer stemt i opprør. Det er ikke så mye konsert som det er rituale, og i dag– på Ekebergsletta, andre solrike ettermiddag på Tons of Rock – ble det et oppmøte for å tilbe noe større enn oss selv: Den evige denimdemonen.

_{Foto: Vidar Pettersen, Rockman – Turbonegro, Tons of Rock 2025}

Vinden hadde allerede begynt å slå i rytme før de kom på. Folk så på hverandre, som om de visste noe var i ferd med å skje. Noe gammelt, men ikke utbrukt.

Så: lysene blinket, som om de testet vingeflappene før take-off.. Ikke åpnet de med et smell – de vred virkeligheten sakte, som rundt en ølflaske med rusten lighter. Etter en liten høflighets-intro på keyboard, kom det kjente toner. Gitaren til Euroboy skar ikke gjennom lufta, den flekket den.

Tony Sylvester – mer prest enn vokalist – forkynte punkens evangelium med et lurt flir, som om han visste at vi ville gi oss hen, og vi gjorde det.

De startet med «Hurry Up & Die», og det var akkurat det vi gjorde – vi døde litt, for så å bli gjenfødt som noen andre. Noen mer dekadente, mer ekte.

Låtene kom som en rekke dorullkjerner på et tau, og alle sang med som om ingen hadde gjort annet hele sitt liv. Hit etter hit, Publikum lo, skrek og skålte og hadde det artigere enn noen gang.

Jeg var nesten sikker på at settet til Turbonegro var ferdig men der, der skjedde det. Slomosa vokalisten trådte inn, som et mytologisk vesen fra de mørkeste deler av vestlandet. «I morgen skal eg daue». Turbonegro møtte deres mystiske psykedeliske røtter i en låt som føltes som et sentralt punkt i deres historie. Det var skjebne. Det var lyden av to band som møttes på det stedet der tidens grenser ble visket ut.

Og så – selvfølgelig – Chris Pontius.

For et band som har bygget karriere på grenseløs teatralskhet, er det imponerende at de fortsatt klarer å overraske. Jackass-legenden kommer løpende inn på scenen i en glitter-tanga og matroshatt. Tony Sylvester egger opp publikum med «Wooa-oh» og får dem til å rope refrenget før låten i det hele tatt er i gang. Pontius slenger med utstyret sitt, som om han ikke har gjort annet hele sitt liv. Når “I Got Erection” var skikkelig i gang, var det ikke en sang lenger – det var en urkraft, et elektrisk glis mellom tusen mennesker som plutselig husket hvordan det føles å være fri, grotesk, leken og uovervinnelig.

Det var noe vakkert der, midt i det skitne. For Turbonegro viser oss en alternativ måte å eksistere på – de er et slags punkrockens drømmesamfunn, et broderskap for de som aldri helt passet inn, men som nektet å late som de gjorde. I kveld var de ikke et band. De var et speil.