Musikk

Accept: 50 år med heavy metal – fortsatt en ustoppelig kraft

Published

2 timer ago

28. juni 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Grim Lindberg, Rockman - Accept, Tons of Rock 27.06.26

Denne saken er skrevet av Grim Lindberg

Accept på Tons of Rock – 27. juni 2026

Accept, en liten institusjon i seg selv etter 50 års virke, huser sletta på Tons of Rock.

De er ikke hvem som helst og Accept går overhodet ikke ubemerket hen. Godt før start begynner det å
strømme folk til scenen og uteområdet.

Det er ett originalmedlem igjen, nemlig Wolf Hofmann,
men det er vel ikke så veldig rart med et halv århundre i baklomma.

_{Foto: Grim Lindberg, Rockman – Accept, Tons of Rock}

Det er i grunn ikke så mange som kan vise til en stødig og sammenhengende besetning når man har drevet på siden midten av 70-tallet. Accept har vært en innflytelsesrik bauta for mange band opp gjennom årene og inspirert både én og to generasjoner av musikere. Og ser man på de oppmøtte denne dagen, så er det 3 generasjoner som har møtt opp.

Fra de minste som sitter på skuldrene med øreklokker til de som er litt mer voksne.

Det som er ekstra inspirerende og gøy er den gleden bandet viser på scenen. Selv etter tusenvis av
timer med spilling og konserter i flere tiår, så gir de gass og gir alle oss andre her ute varmen valuta
for kronene. Og er det noe virkelig publikum liker, så er det at de som står på scenen følger opp det
ansvaret med å innfri de forventningene som forventes. Og det gjør de virkelig.

Her får vi en solid dose heavy metal og synkrone moves som Jane Fonda ville misunt. For er det noen heavy metal sjangeren kan by på, så er det dette parforholdet mellom gitaristene. Knekk i knærne, flagrende hår og suggerende bevegelser.

Undertegnede synes ikke dette er det mest sexy sjangeren byr på, men det har sin sjarm og underholdningsverdi. Det er ikke så mye å sette til veggs med Accept når det kommer til dagens show.

De spiller tight, lyden er veldig god, humøret til alle er på topp og samtlige viser seg frem for både publikum og oss fotografer nede i pit`en. Skal jeg finne noe, som i grunn sikkert er ubetydelig for alle andre enn meg, er den litt sleazy væremåten til bassisten, Martin Motnik, som minner meg veldig om bassisten, Joey DeMaio, i Manowar. Men det legger vi lett til side..

Accept har mye å by på denne dagen av katalogen sin og de vil aldri tilfredsstille alle. Men jeg hadde bare et ønske for denne konserten og det var Fast as a shark, som står for meg som det sterkeste minnet jeg har fra Accept sin lange katalog. Denne husker jeg fattern spilte for meg på 80-tallet og det minnet har aldri sluppet tak. Sitter jeg når låten setter i gang, så briljerer jeg med mine luft-trommer egenskaper. De er uslåelige selv sagt… Og jammen meg kom den!

Konserten var allerede fullendt når denne var ferdig for mitt vedkommende. Dette var alt jeg trengte.

Men de slipper ikke unna Balls to the wall. Den ble sluppet knappe halvåret etter Fast as a shark om jeg ikke tar skammelig feil. Så disse to låtene har fulgt bandet i over 40 år. Jeg tar av meg hatten for Accept denne gangen. Briljerende, gode låter, showmanship, selv etter 50 år. Det er bare å bøye seg i støvet.

Accept og heavy metal går hånd i hånd og det kommer alltid til være sånn.