Musikk

Satyricon nådeløse i Spektrum – Fra okkult messe til total ekstase

Published

3 timer ago

3. november 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Grim Lindberg, Rockman – Satyricon "Unholy Halloween", Oslo Spektrum 31.10.26

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Satyricon, Oslo Spektrum, 31.10.2026

_{Foto: Grim Lindberg, Rockman – Satyricon} _31.10.26

Scenen ser ut som at den er klar for en okkult messe når Satyricon går på. De starter i et ganske mye høyere tempo enn Enslaved. Frost sin frenetiske tromming og Satyrs snerrete stemme backes av en vegg av gitarer og tøff synth. Det er mektig og tøft.

Et fengende riff drar i gang “Black Crow From A Tombstone». Sigurd Wongraven drar med seg publikum på å synge med på det lett gjenkjennelige refrenget og headbange til denne fengende og tøffe låta. Satyricon roer ned tempoet litt på den litt seigere “To Your Brethren In The Dark».

Låta heves av et lekkert gitarspill med godt trøkk. Gravrøsten til Satyr kommanderer bandet mens Frost sin heftige doble basstromme setter tempoet.

“Hvite Krists Død” er skitten, voldsom og tøff. Låta er nok det nærmeste Satyricon er satanrock i dag, selv om den er mer anti kristendom. Stilen her er også nærmere hvordan norsk svartmetall låt i starten.

Det skulle jo låte stygt, upolert og helst jævlig. Den har et synthbasert mellomspill der Satyr holder to brennende fakler, mens han synger roligere. Det blir fort tilbake til grimt og tøft. En ting skal Satyricon ha. De har som regel en tydelig melodi i låtene, uansett hvor hardt det blir. Voldsom tromming og skurrete, støyete gitarer drar i gang “Walk The Path Of Sorrow”, en låt med flere tempo og mye dynamikk.

Så mye at jeg her finner unntaket til regelen jeg skrev om i forrige låt. Bortsett fra noen rolige partier, er det her mer bråk enn melodi i gitarveggene som preger låta. Synth og vokal hjelper litt i min leting etter melodi. Nå er de tilbake til et melodiøst riff.

«Wolfpack» er fengende, kontant og tøff. Låta er en maktdemonstrasjon der bandet i de rolige partiene mellom gitarøset drar med seg publikum. Et heftig gitarriff drar i gang “The Pentagram Burns” og preger låta. Satyricon klarer her å skape et pent lydbilde tross heftig intensitet.

Fantastiske “Fuel For The Hatred» er en banger som i sin tid vant Alarmprisen for årets låt. Fete riff, et utrolig fengende refreng og heftig trøkk gjør låta til en opplevelse. Publikum takker med circle pit, mosh pit og crowdsurfing. Herregud så fett!

Det eneste som kunne toppe forrige låt, er at de spiller «Phoenix» med Sivert Høyem på vokal. Når de spiller den, så kødder jeg ikke når jeg sier at jeg har gåsehud gjennom hele låta. Svigermors drøm møter seig svartmetall. Resultatet kunne ikke vært bedre. Et gitarriff med ååååh allsang er en lovende start på den mektige “Mother North” Synkrone gitarer lager en voldsom vegg. Frost pisker som faen og Satyr er i slag. Pyro og allsang dirigeres av selveste Wongraven.

Den avsluttende “K.I.N.G.” skaper headbanging selv på sittetribunen. Anmelderen ved siden av meg er helt med, med langt hår til alle kanter. Gøy at vi tørrpinner med blokka i hånda fortsatt kan miste fatningen innimellom. Låta kombinerer beintøff svartmetall med en direkte og melodiøs låt. Publikum er i ekstase.

Satyricon avslutter med et smell.

(Ja, de gjør bokstavelig talt det!)

Her noen publikumfilmet klipp fra konserten:

«Midnight Serpent»