Det startet som et sølvfarget metallband malt med grå maling. Avenged Sevenfold entret scenen på Tons of Rock med store riff og tung lyd, men noe manglet. «Game Over» og «Mattel» lød som pliktoppfyllelse; teknisk solid, men følelsesmessig hul. «Hail to the King», dedikert til det norske publikummet, var som å få servert vafler uten brunost – hyggelig, men tomt. Publikum virket mer våkne enn bandet.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Avenged Sevenfold
Men i siste tredjedel, etter en noe glanset «Bat Country», løsnet det.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Avenged Sevenfold
«Unholy Confessions» tente lunten, og så: boom – Brooks Wackerman tok over med en trommesolo som ikke bare var et høydepunkt, men en påminnelse om hvilket kaliber dette bandet faktisk har.
Fra der gikk det én vei: oppover og utover. «Cosmic» svevde gjennom natta som et romskip, og «A Little Piece of Heaven» avsluttet hele seansen som et absurd metal-operastykke – teatralsk, makabert og uimotståelig fengende.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Avenged Sevenfold
Konserten var i lange strekk lunken, men slutten var så intens at man nesten glemte begynnelsen. Nesten.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Avenged SevenfoldFoto: June Jebet DeLenore, Rockman – Avenged Sevenfold
Terningkast: 4 – reddet av et mesterlig siste kvarter.