Musikk

Machine Head på Tons: En brutal eksorsisme i moshpit-format

Published

5 måneder ago

29. juni 2025

Knut Eirik Myhre

Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Machine Head på Tons of Rock 2025

Denne saken er skrevet av Ingrid Annett Salomonsen

Maskinens hjerte slo hardt på Ekeberg

“I am the thing that keeps you awake at night…”

_{Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Machine Head på Tons of Rock 2025}

De første ordene dundret fra høyttalerne som om de hadde ventet hele året på å rive hull i Oslo-natten. Ikke rop. Ikke forvarsel. Bare Imperium. En tordentale forkledd som thrash, en marsj inn i det ukjente – og vi fulgte etter som om Robb Flynn hadde hypnotisert hver eneste en av oss. Noen band åpner show. Machine Head åpner portaler.

En dommedagsdans under blodrød himmel

På Tons of Rock 2025 sto Machine Head ikke som et band, men som en maskin i trans – et sultent vesen av stål og sjel. Lyden var en bulldoser dekket i flammer. «Ten Ton Hammer» traff med sin industrielle trøkk, som om hele Ekeberg-sletta skulle bøyes og formes i riffets bilde.

Da «CHØKE ØN THE ASHES ØF YØUR HATE» kom, gikk det opp for meg: dette var ikke en konsert, dette var et slags eksorsisme. Publikum kastet ut sitt mørkeste kaos, og bandet svarte med katarsis i dobbelt pedal. En moshpit åpnet seg som et sort hull – og slukte både gamle t-skjorter og nye sjeler.

Tårer i halsen, nevene i været

Midt i brutaliteten kom det et øyeblikk som skilte Machine Head fra horden. Før tonene til «Now We Die» rullet inn over sletta, løftet Robb Flynn hånden som en general – men det han sa, var alt annet enn militant.

«Make the biggest goddamn mosh pit you can,» sa han med et glis, før stemmen ble lavere, nesten øm:
«But always remember… if anyone falls down – you pick them up.»
Han gjentok det høyt som et mantra. Tre ganger.
«If anyone falls down – you pick them up!»

Det var ikke bare en regel – det var et løfte. En påminnelse om at under det rasende ytre banker et hjerte av samhold. Da låta startet, ble moshpiten et vilt, levende beist, men aldri hjerteløst. Folk ble løftet opp igjen – med blødende knoker og smil i øynene.

«Now We Die» la seg over oss som en mørk hymne. Tragedie og triumf i samme akkord. Flynn sang med en stemme som ikke ba om medlidenhet – men krevde at vi følte det. Og det gjorde vi.

Men det var «Is There Anybody Out There?» som brant seg inn i brystkassa. Midt i låta stoppet Flynn opp – ikke for å fylle stillheten, men for å la den tale. Med blikket utover folkehavet sa han noe som traff oss i margen:
«There are a lot of people who struggle with loneliness… but you can find comfort in knowing you’re not alone in feeling alone.»

En stillhet falt over sletta, tyngre enn ethvert breakdown. Det var som om han så rett gjennom oss. Og så startet låta igjen – med et nytt alvor. Et nytt håp. Det var ikke lenger en låt. Det var en bro.

Maskinen maler videre

Etterpå kom «ØUTSIDER», men ikke før Flynn stoppet opp og smilte, nesten litt beskjedent:
«This is our first time at Tons of Rock…» – jubelen brøt løs – «and it’s fucking amazing to finally be here.»

Han fortsatte med en innføring i låtas mørkere kjerne:
«This next one’s from our newest album. Third track. It’s about toxic people. The kind that suck the life out of you – and really need to take a good fucking look in the mirror.»

Så smalt låta inn. En eksplosjon av utkastelse og renselse. Publikum sang med, ropte med, ristet av seg minner om folk som tappet dem. Det var som om hele Ekeberg skrek «ikke mer» på én gang.

«Locust» fulgte, og deretter «BØNESCRAPER», som slo som en knoklete hammer i brystkassa. Det var ingen tid til å trekke pusten – bare å følge rytmen inn i mørket. «Bulldozer» levde opp til navnet sitt og flatet ut alt som sto i veien. Og «From This Day» tok oss tilbake til en yngre, farligere versjon av bandet – men like fullt livsfarlig relevant.

Slutt? Nei. Dommedag.

«Davidian» avsluttet det hele. Et riff som et lyn, et refreng som et jævla jordskjelv.
«LET FREEDOM RING WITH A SHOTGUN BLAST!» skrek hele sletta i kor, med nevene høyt hevet og bakken vibrerende under oss. Det var ikke bare finale – det var renselse. Det var eksplosiv jævla frihet.

Dette spilte bandet på Tons of Rock: