Eksklusivt intervju! Norgesaktuelle Luke Elliot: – Jeg vil ikke bli en ren biografisk låtskriver

( foto: Daniel Spiro)

Saken er skrevet av: Heidi Caroline Sævold

Luke Elliot er lei av artister med budskap, han kan sitte i katolske kirker i timevis, og han skriver tekster om amerikansk historie. Den dresskledde mannen med den rustne stemmen er en av de mest omfavnede artistene i Norge på lenge.

 Vi har allerede rukket å bli litt kjent med han. Den 31 år gamle singer-songwriteren fra Jersey City som i løpet av det siste året har tatt Norge med storm, etter at VG-korrespondent i USA Eirik Mosveen oppdaget han og tok han med hjem. Luke Elliot har to EP-er bak seg fra før, men spilte inn debutalbumet «Dressed for the Occasion» i Atletic Sound studio i Halden sammen med Henning Kvitnes´ gamle backingband The Salmon Smokers. Manager Christa Shaub og stjerneprodusent John Agnello utgjør reisefølget fra statene.

( foto: Daniel Spiro)

Rockman møtte Luke og Christa på en bar på Grünerløkka en knapp uke etter utgivelsen, før han var i full fart på vei ut på norgesturné. Lett snufsing avslører at høstkulda har gått løs på ham. Verken han eller manageren vil si noe om veien videre etter turneen, men begge smiler bredt når de avslører at det kommer til å skje store ting etter hvert. På den korte tiden i Norge har Luke opparbeidet seg et stort publikum, og både pressen og en rekke større kulturpersonligheter i Norge har omfavnet han.

Hva er det med dette talentet som treffer oss så hardt?

Vi tok en prat om musikk og låtskriving, religion og mottakelsen i Norge.

Gratulerer med debututgivelse og strålende mottakelser! Var du nervøs for kritikerne?

– Ja, jeg mener, dette albumet var veldig hypet opp i forkant. Derfor var jeg nok mye mer nervøs enn jeg trodde jeg skulle være. Vanligvis prøver jeg og ikke å bekymre meg for hva kritikere synes om arbeidet mitt, men du kan ikke unngå å bli distrahert. Men nå har det jo gått kjempebra så langt.

 Du kom til Norge for å spille inn debutplata, etter å ha blitt kjent med Eirik Mosveen i VG. Hvor lenge har du vært her nå?

– Vi har reist frem og tilbake mellom Norge, Portugal, UK, og USA, men mesteparten av tiden har vi tilbrakt her og spilt inn plata, møtt fans og presse og spilt konserter. Så det har vært en del tid i dette markedet.

Hva er ditt forhold til å reise generelt, og hvordan påvirker reisingen arbeidet?

– Jeg hadde aldri vært utenfor USA før for et år siden. Jeg hadde alltid en jobb. Vi var ikke fattige da jeg vokste opp, men hadde definitivt ikke råd til å reise rundt overalt. Også var jeg i et forhold i flere år, der jeg hjalp til å støtte min partner. Så reising er en ny ting for meg, og det å være utenfor USA. Jeg tror de nye omgivelsene definitivt har påvirket hva jeg skriver om, måten jeg tenker om ting. Jeg mener, hvordan kan det ikke gjøre det? Mye av denne plata handler om å gå inn og ut av forskjellige steder.

Du har gjort flere cover-låter live, bl.a. Warren Zevons «Boom Boom Manchini» som du gjør ofte. Den kom ikke med på plata. Det gjorde Tim Hardins «Reason to Believe». Hvorfor ble det den ene og ikke den andre?

– Vel, jeg har allerede gitt ut en sang om en bokser (Benny´s a Bum, journ.anm) på den siste EP-en. Men vi spilte faktisk inn Boom Boom Manchini. Jeg har egentlig lyst til å gi den ut en gang, men jeg føler også at den kan være en kul live-opplevelse for folk. Folk burde føle at de får noe spesielt når de kommer og ser showet. Men Sentimental Hygiene, Warren Zevon-albumet Boom Boom Manchini er på, er et av mine absolutte favorittabum.

– Reason to Believe derimot, føltes som en sang som var skrevet for meg. Den første gangen jeg virkelig hørte på den var på en subwaystasjon i New York der en hjemløs fyr spilte den. Først rablet han noe om han kjente og hadde spilt sangen med Rod Stewart, mens ingen rundt fulgte med. Men så kom versjonen hans av låta, og det var helt utrolig kraftfullt! Jeg mistet mitt neste tog og bare satt der og hørte på han. Jeg kunne ønske jeg filmet det. Mye mye bedre enn min versjon, og Tim Hardins versjon. Etter det følte jeg at låta hørte hjemme på albumet mitt.

Vi må snakke om noen av låtene dine. Jeg har noen spørsmål om noen fra albumet og noen fra tidligere. Først, hvem er Benny?

– Den sangen (Benny´s a Bum, journ.anm.) ble skrevet for en film. Den vant Philadelphia Independent Film Festival i 2012. Benny er en bokser, som hadde mye problemer. Han var en av dem som ikke fikk det helt til, eller fikk helt tak på livet, uansett hva han gjorde. Noe jeg synes å relatere mye til.

Er det dette sangen Trouble handler om også?

– Nei, jeg mener… Jo kanskje. Den handler om å miste en kvinne, på mange måter, og mange andre ting. Men ja, denne balansekunsten i å konstant gå «in an out of trouble».

Du har skrevet flere sanger om spesifikke hendelser, for det meste fra amerikansk historie. Fra albumet har vi bl.a. «The Great Rondout Train Robbery», kan du fortelle litt om den?

– Jeg er veldig glad i å skrive historisk fiksjon, eller biografiske sanger om ting. Jeg elsker å få materialet, og skulle lage noe musikalsk på det. I utgangspunktet var The Great Rondout Train Robbery en sang jeg hadde kalt «Jesse James». Jeg syntes det var vanskelig å skrive om ham, han var en konføderal soldat, og sannsynligvis ikke en veldig bra fyr. Og jeg har problemer med konførderalisme. Så jeg researchet egentlig forskjellige togranere, og jeg hadde glemt Newtongjengen. De var ikke like voldelige som James-Youngergjengen. De drepte aldri noen, selv om de gjorde det største togkuppet i amerikansk historie. Jeg føler det ikke er skrevet noe særlig om dem, mens Jesse James er skrevet om overalt. Jeg ville fortelle en ny historie.

På albumet finner vi også «A Prayer for Saint Rita», hvorfor skrev du om en katolsk helgen?

– Jeg er veldig glad i å skrive om katolikker, jeg vet ikke hvorfor. Jeg jobbet med Dyveke Kuløy, som er backingsanger på noen av låtene. Vi snakket om forskjellige ideer til tekster, og hun sa noe om «Saint Rita», før hun bare gikk over på noe annet. Jeg bestemte meg for å lese mer om det, og ble helt besatt av denne karakteren. Hennes eneste drøm var å bo i et kloster, men ble tvunget til å gifte seg med en mann som mishandlet henne, som senere blir drept. Hun ba for dem og prøvde å skape fred med hans fiender. Jeg tror begge sønnene døde også. Så flyttet hun omsider inn i et kloster og ble liggende med en svært smertefull sykdom den siste tiden av livet. Hun hadde et veldig langt og interessant liv, så jeg tenkte det ville være kult å gjøre en helt kort sang ut av det, i stedet for disse lange 6 min +/- låtene biograftiske sanger ofte kan bli.

Hadde du et budskap du ville få fram ved å fortelle den historien?

– Jeg er så lei av musikere med budskap. Jeg skaper bilder, og folk får gjøre hva enn de vil med det. Jeg syns ikke det er min jobb å skape budskap.

Låta «Ballad of a Priest», hva handler den om?

– Den er basert på Graham Greenes roman The Power and The Glory, som handler om katolsk forfølgelse og folkemord i Mexico på starten av 1900-tallet.

Er du religiøs selv?

– Faren min var katolikk, og konverterte til den episkopale kirke (anglikanske kirke i USA, journ.anm), mens moren min trodde at hvis Gud fantes, var han i så fall en ?son of a bitch?. Å vokse opp var derfor forvirrende sånn sett. Nå vet jeg at jeg tror på Gud, og har visse spirituelle tanker og følelser, men jeg slutter meg ikke til noen spesiell organisasjon. Men, jeg er utrolig fascinert av katolikker og katolsk praksis. Jeg kunne gjerne sittet i en katolsk kirke hver søndag resten av livet og bare sett.

Hvordan treffer de historiske referansene i låtene dine det norske publikumet?

– Poenget er at, jeg mener 98 % av de som intervjuer meg gjør ikke noe research på hva som er på albumet, de bare stiller spørsmål, kanskje de vil ha en morsom historie eller lignende, som selvfølgelig er greit. Men de fleste fokuserer ikke på hva jeg egentlig snakker om, eller innholdet i musikken. Mange sier at The Great Rondout Train Robbery er deres favorittlåt på albumet, men bare et fåtall har påpekt hva den egentlig handler om. Og på forhånd sa mange at «ingen kommer til å bry seg om disse hendelsene du skriver om», men jeg syntes det var viktig å gjøre det likevel.

Hvorfor er det sånn?

– Jeg tror dette bl.a. er en del av hele denne mp3-tiden, det at vi ikke har fysiske plater. Da jeg var liten hadde jeg kassetter eller CD-er jeg studerte, oppslagsverk osv. Folk har ikke lenger et fysisk produkt å lytte aktivt til og studere. Men jeg hadde en god venn som ga meg Nick Caves album Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus. Jeg spurte han «hvem er Orpheus»? og «hva er en abattoir»? Han hadde ingen anelse. Og han hadde hørt på albumet konstant i ukevis. Så jeg tror det er ganske generelt at folk liker musikk, selv om de ikke vet noe om innholdet. Og det er jo det som er jobben i stor grad, å skape noe folk vil høre på og liker.

Det er en annen sang jeg må spørre om. «When That Great Ship Went Down». Da jeg søkte den opp fikk jeg en eller annen amerikansk barnesang om Titanic, men det var ikke din.

– Nei, jeg stjal tittelen. Det er en gammel folkesang om Titanic. Jeg skrev en sang om Titanic og jeg brukte den tittelen, ellers er det ingen likheter. Den handler om en fyr som overlever, men ødelegges av all døden rundt ham. Men den originale låta er ikke en barnesang! Enhver folkesang er blitt en barnesang nå, folk ser for seg at Pete Seeger synger til en 6-åring.

Har du noen konkrete planer om å lage flere biografiske sanger?

– Ja.

Vil du fortelle noe?

– Nei. Men jeg liker veldig godt å skrive biografiske sanger, jeg er egentlig litt bekymret for å bli en ren biografisk låtskriver, siden jeg gjør så mye av det (ler). Men jeg har noen sånne ideer til det neste albumet.

Om noe norsk da eller? Kon-Tiki?

– Jeg kjenner til Kon-Tiki! Jeg har faktisk tenkt på noe fra Norge som jeg kunne innlemme i det neste albumet. Jeg har jo vært så mye her og gjort en del research. Så det kan hende det kommer noe, men det spørs hvordan det fungerer i studio.

Helt til slutt: Noe av musikken din brukes i siste sesong av suksesserien «Dag». Har du sett den? Jeg lurer på om den kan ha noe av det samme publikumet som deg.

– Jeg tror nok det kan stemme. De spilte den faktisk med engelske undertekster på Norwegianflyet fra USA til Norge. Jeg så på det fordi jeg kjedet meg, og ble veldig fascinert og interessert i karakterene. Det så ut som min type serie. Kristopher Schau er forresten et utrolig talent, både som sanger og forfatter. Jeg mener serien sendes i England nå, så vi prøver å få tak i hele med undertekster.

Neste opptreden med Luke Elliot i Oslo blir et nedstrippa og intimt avbrekk fra norgesturneen, 16. oktober på platebutikken Big Dipper i Møllergata.

#RMROCK