Til debatt: Er nordmenn et forferdelig konsertpublikum?

(photo credit: Rockman)

Skrevet av Knut Eirik Myhre

I forrige uke tok journalist Anette Skutevik i Bergens tidene opp et aktuelt tema om hvordan nordmenn oppfører seg på konserter basert på sine egne dårlige erfaringer.

Under tittel Nordmenn er et forferdelig konsertpublikum må jegsi  hun bekriver på en treffende måte selvopplevde episoder som jeg tro ganske mange faktisk kan kjenne seg igjen i

– Jeg har vært på mange konserter i inn- og utland, men alle negative opplevelser har vært i Norge. I utlandet er det lite drikking før konsertene, og folk stiller gjerne tidlig i kø. Når dørene åpner, løper alle til fremste rad. Det fylles fort opp fra midten og utover. Når plassen er sikret, holder vi av for dem som går på toalettet eller kjøper øl. Alkoholinntaket er minimalt for å hindre toalettkrise under konserten, og for å være edru nok til å huske den.

I Norge skal det helst drikkes fra man står opp om morgenen. Generelt sett er det heller ikke vits i å møte opp før innslipp.

Når dørene åpner, løper ikke folk til fremste rad, men rett i baren. Jeg har sett flere bli avvist ved døren fordi de er overstadig beruset. «Jammen jeg har jo billett», snøvles det. All ære til vaktene som forholder seg rolig og forklarer at hvis personen drikker en flaske vann og skjerper seg litt, så skal de få komme inn til konserten begynner.

Vel inne fortsetter sjauet. Man skal holde praten i gang. Vin og øl fyller begge hender, og man har ikke mulighet til å klappe. Det kan ungdommen uansett ta seg av. Godt voksne i 40-50-årsalderen er de som drikker mest og jubler minst. Det virker som om alkoholen står i sentrum, ikke artistene de er der for å se.

Da Marilyn Manson besøkte Sentrum Scene i Oslo i fjor, var jeg på andre rad. En liten, aggressiv dame som albuet seg fremover, dukket opp i første låt. Jeg holdt henne bak meg en liten stund, men hun var så plagsom at jeg ga meg. Da hun begynte å rive i fremste rad, fikk jeg nok og dro henne tilbake. Det skulle jeg ikke gjort, for både hun og venninnen gikk til angrep på meg, og jeg endte med et glass øl over hodet.

Under Lissie på Verftet i vinter var jeg regelrett flau. Fra fremste rad kunne man hele tiden høre publikum snakke. Når artisteb snakket mellom låtene, var det lite jubel og masse sus i salen. Og når hun spilte en håndfull akustiske låter, var det et mareritt.

Et middelaldrende par som sto rett bak meg, var så fulle og masete at de overdøvet Lissie totalt. Jeg klarte ikke engang høre hva hun sang. Til slutt sa jeg de kunne ta praten sin i baren. Da ble de sykt fornærmet. En som sto ved siden av meg, sluttet seg til diskusjonen for å vise at jeg ikke var den eneste. Da begynte fullemannen å yppe til slåsskamp.

Det er vel sant som Sig Hansen sier: «There?s the right way, the wrong way and the Norwegian way».