Musikk

Mayhem på Inferno Metal 2026: Fullstendig overlegent og nådeløst

Published

3 uker ago

5. april 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Grim Lindberg, Rockman - Mayhem på Inferno Metal Festival, Rockefeller 03.04.26

Denne saken er skrevet av Grim Lindberg

Inferno Metal Festival, Rockefeller, Oslo 3. april 2026

Mayhem – trolig det mest beryktede bandet i ekstrem-metal sjangerens historie trenger ingen omfattende introduksjon. Et band med lang historie som overgår det aller meste og hvis du ikke trodde det var sant, så var det nok faktisk sant. Dette bandet har alt.

_{Foto: Grim Lindberg, Rockman – Mayhem, Inferno Metal Festival}

Absolutt alt iboende i historien som spenner seg over 40 år. Kirkebranner, drap, selvmord. Rett og slett et kinderegg av en pakke som er fylt opp til randen av hva ethvert black metal band en gang i tiden kunne ønske seg. Og kanskje fortsatt ønsker seg.

Under årets Infernofestival så er det Mayhem sin tur denne fredagen. Man har skjønt hele denne fredagen at det er noe i gjære. Noe som beveger seg i skyggene og venter på en slags oppstandelse.

Fra å være en konsertarena med relativt mye folk, så føles nå Rockefeller som en bikube.

_{Foto: Grim Lindberg, Rockman – Publikum, Inferno 2026}

Det er fullt. Stappfullt. Og forventningene ligger som et dunkelt slør over salen. Det er mye mer press i rekkene, folk skal frem og i det publikum fornemmer sceneteppets fall, så løsner det.

Årevis med erfaring, dyktige musikere og en suveren vokalist har gjort dette bandet til, for meg, en avsindig og vanvittig bra konstellasjon.

Det vi får servert av Atilla, den fantastiske vokalisten og scenepersonligheten, er aggressivt og rått. De lange skjærende vokale skrikene går igjen under hele settet og er så tøft og rått som det kan få blitt. Det går rett inn i marg og bein. Og under hele konserten så klarer jeg ikke stå stille. Jeg klarer ikke å la være å smile når jeg ser og hører det som skjer på scenen. Det er så innbitt fett og tidvis heseblesende rått. Det
er akkurat sånn black metal skal være! Og det er som de sier, de gamle er eldst.

Det er også gøy å se Necrobutcher sin sløye og nesten tilbakelente måte å være over hele scenen på, mens Atilla er så rå og finslipt til fingerspissene.

Når Freezing Moon setter sine tenner i publikummet, og i meg, så forløses det noe som kjennes ut som en slags lettelse. Den følelsen av at De Mysteriis Dom Sathanas har vært den ultimate skive siden den kom på 90-tallet, den manifesterte seg i dag. 32 år etter. Og ståpelsen krøp opp fra tærne og helt opp i det bakerste hårfestet. Lyden, råheten, vokalen. Alt stemte. ALT!

Mayhem har uten den minste tvil lagt en vei å gå som det skal en del til for at hvermansen skal etterfølge. Og det er slik det skal være. Mayhem satte standarden for over 40 år siden og Mayhem satte standarden på plass i dag. Ingen over, ingen ved siden av.