Musikk

Spidergawd på Rockefeller: – Massivt, eksplosivt og intenst

Published

3 uker ago

14. november 2025

Knut Eirik Myhre

Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Spidergawd, Rockefeller 08.11.2025

Rockefeller, Oslo, 8. november 2025

Skrevet av June Jebet DeLenore

Spidergawd går rett på «Grand Slam», og det er akkurat det det høres ut som –

Et åpningsslag som treffer deg rett i trynet. Ingen oppvarming, ingen nøling. Bare riff, driv og den umiskjennelige følelsen av et band som trives best når det låter som alt er i ferd med å velte.

_{Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Spidergawd, Rockefeller}

Det er høyt, massivt og presist.

Etter eksplosjonen åpner Per Borten munnen for første gang: «Godt å være hjemme,» sier han, og får jubel som svar. Han peker utover salen og ler – Rockefeller, med sitt mangfoldige publikum, føles litt annerledes enn «lille Trondheim».

Men likevel – dette er hjemmebane. Og det merkes. Oslo-publikummet jubler, og i det øyeblikket er alt på plass – bandet, lyden, stemninga.

Bandet går rett videre inn i «Revolution» og «Is This Love…?» – to låter som setter tonen for resten av kvelden: eksplosivt og intenst. Spidergawd er et band uten dødpunkter, null slurv.

«Norges beste rockesaksofonist,» kaller Borten ham – før han legger til at han «begynner å bli usikker på identiteten sin på scenen», idet saksofonisten tar over mikrofonen og leder an «Your Heritage». Det er både morsomt og mektig.

Kenneth Kapstad trenger vel stengt talt ingen introduksjon. Trommene dundrer, like light som alltid, bassen buldrer, gitarene freser – og midt i stormen: saksofonen, vill og utemmet som et ekstra sett stemmebånd. Et av kveldens høydepunkter. Et herlig øyeblikk som viser alt som gjør Spidergawd til Spidergawd – humor, overskudd og blodseriøs musikalitet på én gang.

Setlisten er en reise gjennom hele Spidergawds univers. Fra de nyere låtene som «Oceanchild» og «Heaven Comes Tomorrow», til klassikerne «The Hunter», «Afterburner» og «The Ghost of Eirik Raude» – alt sitter. Bandet rører seg konstant – det er kommunikasjon, kaos og kontroll i perfekt balanse. Bandet er ekstremt samspilte og dynamiske, og energien på scenen smitter rett ut i salen.

Publikum synger, hever knyttnevene og lar seg rive med. Mot slutten takker Borten, introduserer bandet, og de runder av med «All and Everything» – en passende tittel på en kveld der de faktisk gir alt. Låta bygger, eksploderer og etterlater øresus og gåsehud. Når siste tone dør ut, står Rockefeller igjen som et eneste langt glis. Det lukter svette, øl og eufori.