Musikk
Roy Khan briljerte på hjemmebane med special guests Seven Spires
Denne saken er skrevet av Merete Byre-Haakensen
Roy Khan, Vulkan Arena 30.04.26
I 1995 ble ett av mine favorittalbum sluppet av et norsk progressivt metallband ved navn Conception. En av grunnene til at jeg syns de var så bra, var deres fantastiske vokalist, Roy Khan.
Bandet hadde fra før gitt ut 2 glimrende album og jeg var så heldig å oppleve dem på Kalvøyafestivalen i 1995. Der spilte også storheter som Faith no more, Motorpsycho og Slash i Slash`s Snakepit, men det brydde jeg meg lite om… Det var Conception jeg skulle høre. I 1997 gav de ut nok et album, men året etter ble bandet oppløst, til min store sorg.
Fra 1997 og i drøye ti år, var Khan vokalist i amerikanske Kamelot. Det levde jeg i flere år totalt uvitende om, merkelig nok, helt til jeg plutselig hørte en låt av bandet. Jeg tror ørene mine praktisk talt må ha vridd seg etter lyden, for det var ingen tvil om at det var stemmen til Roy Khan jeg hørte. Jeg har sjeldent vært så lykkelig, særlig ikke da jeg oppdaget at her var det en hel diskografi å dypdykke inn i. Takk og pris ble Conception også gjenforent etter hvert, men det er en annen historie. I kveld var det materiale fra Khans tid i Kamelot som gjaldt, som tittelen på konserten, «The Black Halo and Beyond» forteller.
Khan og det amerikanske symfoniske metalbandet, Seven Spires, er for tiden på en aldri så liten turne med konseptet, og i Norge skal de også besøke Karmøygeddon og Trondheim i tillegg til Vulkan.
Kveldens konsert startet med en 50 minutters oppvarming med nettopp Seven Spires, der de fikk vise seg fram for et norsk publikum. Dette er et band som er ukjent for meg fra før, og jeg vet ikke hvor stor fanskare de har her til lands, men responsen blant de frammøtte var i alle fall god, og det var allerede ganske så fullt og varmt i salen. Frontkvinnen deres, Adrienne Cowan, minnet meg litt om Agnete Kjølsrud i Djerv. Cowan er enda en kvinnelig vokalist som også behersker growlingkunsten veldig godt. Akkurat det er en kombinasjon som imponerer meg.
Det var et relativt kort sceneskifte der Seven Spires ble forsterket med ytterligere en gitarist, Caio Kehyayan. I tillegg kom keyboardist, Lars Kvistum, på scenen, og dette er jo et instrument som er et must dersom man skal spille låter av Kamelot.
Så var det endelig duket for «den hjemvendte sønn», selveste Roy Khan! Jeg tror brølet som møtte han da han entret scenen nesten må ha slått han i bakken, for det var tydelig at publikum hadde sett fram til dette øyeblikket. Og Roy Khan gjorde det han kan aller best: han sang som en gud, og selv om mannen nå er nærmere 60 enn 50 år, har han fortsatt en stor stemmeprakt med kraft, sårhet, inderlighet og den umiskjennelige vibratoen vi alle kjenner.
En annen ting jeg syns kjennetegner Kahn, er hans kontakt med publikum. Det var kanskje ekstra påtagelig her i Oslo, der det nok også var ganske mange ansikter han kjente blant publikum. Han henvender seg hele tiden mot fansen, setter seg ned på huk på scenekanten, smiler og hilser.
Det er helt tydelig at dette er en rolle han er trygg i og som han storkoser seg i.
Publikum kunne ikke tatt bedre imot helten sin, og på et tidspunkt gjenlød taktfaste rop fra salen: «Hjemmebane! Hjemmebane! Hjemmebane!» Det var faktisk en ganske mektig opplevelse, og det tror jeg det var for Khan og bandet også.
Vi fikk servert den ene Kamelot-slageren etter den andre og jeg våger meg til å mene at musikerne vi hørte på scenen, ikke står noe tilbake for musikerne i Kamelot, men det kan det sikkert være delte meninger om. Når Khan og bandet spilte «Forever», som Khan i en live-innspilling med Kamelot sier må være Norges første poplåt, komponert av en kar som het Grieg løftet taket seg og hele salen sang av full hals. Selv hadde jeg et aldri så lite håp om at selveste Shagrath skulle entre scenen på siste nummer, siden vi nå var i Oslo. Dessverre for meg kom han aldri.
Growlingdelen på «March of Mephisto» ble derimot mesterlig tolket av Adrienne Cowan, så skuffelsen forsvant temmelig raskt.
På vei ut av Vulkan var det bare smilende, svette og tilfredse mennesker å se, og jeg overhørte mang en kommentar om at dette hadde vært en fantastisk konsert. Jeg føyer meg inn i rekken i så måte.
Slik var kveldens setliste:
- Intro
- When The Lights Are Down
- Soul Society
- Moonlight
- Center Of The Universe
- Abandoned
- The Haunting
- Rule The World
- Memento Mori
- Karma
- Forever
- Ghost Opera
- Epilogue
- March Of Mephisto
Her et publikums filmklipp fra konserten:
De som ikke rakk å skaffe seg billetter til denne konserten, bør kaste seg rundt og kjappe seg slik at de kan få oppleve Roy Khan på nytt om et drygt halvår. Den 27.november regner jeg med at han fyller Rockefeller når han skal framføre Kamelot`s «A cold Winter`s Night» i sin helhet, 20 år etter utgivelsen av det mange mener er ett av de beste live albumene i historien til symfonisk power metal.
Trykk her for guide over ca.1000 aktive norske band
Trykk her for nye norske rockelåter 2026
Trykk her for å følge oss på Instagram
Var du på konserten?
Opplevd Roy Khan live tidligere?
Del dine i kommentarer, bilder og filmklipp på Rockman facebook tilhengerside ( her )
