Musikk

Jokke lever! Valentourettes i full fyr under ølregnet på Rockefeller

Published

2 dager ago

8. desember 2025

Knut Eirik Myhre

Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Valentourettes, Rockefeller 2025

Skrevet av June Jebet DeLenore

Rockefeller, Oslo 06.12.2025

Det finnes kvelder på Rockefeller der veggene kjennes større enn vanlig, som om de må utvide seg litt for å romme både publikum, energi og allsang. Denne kvelden ble en slik — først med Gamle Oslo Gammaldans, deretter Valentourettes i full fyr.

Gamle Oslo Gammaldans er et musikkensemble fra hjertet av Oslo, Gamlebyen. De åpnet kvelden med «Rita», og allerede der var tonen satt. Det er noe umiddelbart ekte ved bandet — de veksler elegant mellom melankolske ballader og røff, ujålete rock med innslag av folk og visesang.

_{Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Rockefeller 06.12.25}

Låtene handler om livet i medgang og motgang, 37-bussen, kjærlighet, håp og hat, og om å gå på trynet i Schweigaardsgate. Høydepunktene sto tett: «Pleiebarn», «Til knærne blør», «Sjuk», «Idiot» og «Dronninga» rev alle med seg både nikkende hoder og myke hjerter. Ingvild Skarv Andersgaard synger som en engel, men en engel med pigger.

Vokalen hennes bærer de ærlige, skarpe og til tider syrlige tekstene med en naturlighet som gjør at alt treffer ekstra hardt. Det er ekte, det er sårt, det er morsomt og det er litt som å bli utlevert av en venn som kjenner deg altfor godt. Publikum elsket det.

Det er forfriskende å høre norsk rock som både tør å være stygt og vakkert samtidig — og Gamle Oslo Gammaldans står stødig i nettopp den balansen. Jeg kommer definitivt til å dra på neste konsert.

Da er det igjen tid for å hylle Jokke og hans udødelige låter. Om Gamle Oslo Gammaldans ga oss følelsene, tok Valentourettes resten av kvelden og gjorde den til et eneste langt kor. De trenger ikke å prate mye mellom låtene; kontakten med publikum er der fra første sekund, som om de kjenner hele salen personlig. Men det er klart, de er på hjemmebane, eller rettere sagt bare hjemme!

Et av kveldens store latterbrøl kom da Tarjei spurte om det var noen i salen som faktisk ikke hadde fått en klem av Kula enda— og for min del kunne jeg bare bekrefte at joda, det fikk jeg faktisk sist gang jeg jobbet med gutta. Kanskje Norges blideste trommeslager.

Setlisten var en gavepakke til alle som hadde kommet for å synge til stemmen sprakk:

Øl
Alt Kan Repareres
Paranoid
Jeg Sitter På En Bombe
Aldri Stol På En Fyllik
Hvis Jeg Var Deg, Suksess
Er Du Helt Sikker?
Her Kommer Vinter’n
Spenn (med Ingvild Skarv Andersgaard)
Action
Gjeld
Alt Kan Repeteres
Ut Av Byen
Bestevenner
Nederlag
Verdiløse Menn
To Fulle Menn
Sola Skinner
Jeg Er Redd
Hr. Smith
Gutta

— en parade av klassikere, gjensyn og rå energi.

Under «Bestevenner» skulle man tro at hele Rockefeller faktisk var det. Ølglassene fløy over hodene på publikum, og da jeg hadde rukket å trekke meg tilbake ved miksebordet, kunne jeg se ølregnet fra galleriet glitre i motlyset fra scenen. Det var nesten vakkert — på den helt spesielle, svette-og-skummende rock’n’roll-måten.

Vidar Rugset (bilde over) som var Valentourettes første vokalist og rytme gitarist var for kvelden vikar for Petter Baarli. Kvelden bød også på gjesteopptreden med Håkon Torgersen på bass de fem siste låtene som løftet stemningen ytterligere. Og bandet spilte så samspilt at man skulle tro de aldri hadde gjort annet. Valentourettes serverte kanskje Rockefellers lengste allsang denne kvelden — og publikum responderte med alt de hadde av stemme, hjerte og øl.

Konklusjon

To konserter, to uttrykk – én fellesnevner:
En kveld som satte seg i både kroppen og minnet.

Gamle Oslo Gammaldans rørte og rufset opp, Valentourettes fikk hele salen til å eksplodere i kor.

Oslo var på sitt beste og Rockefeller kunne knapt vært mer levende. Tradisjonen som har stått i over 20 år er et faktum. Gutta beviser definitivt at……….