Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Bergens største utescene er utsolgt og alt er klart for en rocka kveld med mye liv. Raven Age har varmet opp. Bandet spiller power metal, en musikkstil som låner mye fra nettopp Iron Maiden i tillegg til Helloween og et par andre band. Det er derimot ingen tvil om at folk er her for å se Iron Maiden. Bandet kommer på den småskumle «Blade Runner – End Theme» av Vangelis.

Gutta starter rett på med «Somewhere In Time», en ganske progpreget låt fra plata med samme navn. Vokalist og frontfigur løper rundt på scenen og prøver å få med seg publikum. Lyden er ikke helt på topp fra start, kanskje på grunn av motvind. Stemmen til Dickinson drukner litt, kanskje av samme grunn. Begge deler blir bedre i løpet av et par låter. En lang gitarsolo av Adrian Smith redder låta. «Stranger In A Strange Land» har mye bassgitar. Steve Harris får vist seg frem når ikke Adrian drar en solo. Seig og fin låt.

Før de spiller «Writings On The Wall» forteller Bruce Dickinson at han hadde rotet med veien fra Fløyen til Ulriken i går. Han hadde visstnok møtt et troll som viste han feil vei. Han hadde heldigvis blitt vist riktig vei etter en stund. En populær historie blant patriotiske bergensere. Låta, når den først kommer i gang, er mindre progete enn de to første. Her er det streit, fengende metal fra bandets siste plate «Senjutsu«. Det er allsang på refrenget og Adrian takker med en heftig solo. «The Future Past» har samme navn som turneen. Tilfeldig, sier Bruce. Neida, ingenting er tilfeldig med et gjennomført proft band som Maiden. På denne låta går Dickinson så høyt i registeret at de fleste andre ville sprukket i stemmen, men ikke han. Publikum klapper.

«The Time Machine» starter rolig med bare vokal og gitar. I de rolig partiene er det mye prating i publikum. Etterhvert blir det mer trøkk og et godt groove, men denne låta er svakeste til nå. Den får også ganske laber respons på Koengen. Bruce Dickinson får med seg publikum på «The Prisoner». Han er flink til å dra med seg publikum gjennom hele konserten. Dessverre drukner vokalen i verset. Motvinden er ikke en venn, men det også mye lyd i bandet. Gitarsoloer og heftig bass, samt et fengende refreng med koring fra Steve Harris gjør det til en god låt.

«Death Of The Celts» starter med lekkert gitarspill og fortsetter ganske rolig. Utover låta endres tempo og intensitet flere ganger. Det som gjør den til typisk Iron Maiden, er den hoppende rytmen på gitar og bass. En god låt med mye dynamikk.

«Can I Play With Madness» er direkte og fengende metal. Så og si hele Koengen synger med på refrenget. Selv om det også her er soloer, det de korte og fengende riffende som løfter låta enda et hakk. En annen gammel låt, «Heaven Can Wait», fenger meg ikke like mye. Den er nok ikke den mest fengende fra «Somewhere In Time». Jeg kjeder meg ikke under låta akkurat, for Bruce i grå karatedrakt har krig med maskoten Eddie på scenen. En litt spesiell del av sceneshowet. Som om ikke det er nok, så dra Nicko en solo som er lenger enn låta. Den lengste og feteste gitarsoloen til er på «Alexander The Great». Stødig komp på trommer og bass gjør at det ikke sklir helt ut. Ganske fet låt. Hun foran meg setter i et gledeshyl i det bandet starter på «Fear Of The Dark». Jeg deler gleden hennes. Det fengende riffet gjør at både jeg og andre må holde takten med minst en kroppsdel. Dansing kan det neppe kalles, bortsett fra hos hun foran meg. Soloene, riffene og vokalen, alt sitter perfekt. Kveldens absolutte høydepunkt. Iron Maiden avslutter hovedsettet med en deres tittellåt. «Iron Maiden» er rask og punka. Ville riff, pyro, monster og samurai på scenen gjør det til en heidundrene avslutning, men det kommer heldigvis snart mer.

Bandet kommer fort på igjen for «Heaven Can Wait» fra den nye plata. Det starter rolig med synth og lekker gitar. Kassegitaren er fremme, og Bruce får publikum med seg på å veive med hendene. ​

Han har taket på publikum hele kvelden. Pyro, så blir det mer fart i låta. Det blir etterhvert mye pyro og mye trøkk. En tulling klatrer i bakre høyttalertårn. Han ber om å bli bannet av arrangøren!

Låta er god, ganske lang og progete, men kanskje ingen hit. Det er derimot «The Trooper». Publikum gauler med på refrenget og stemningen er elektrisk. Det riffet og den hoppende brumlebassen er alltid stas. Nok en favoritt.

Iron Maiden avslutter med «Wasted Years». Låta har fengende, gode riff og godt refreng. Gutta er fortsatt i form. Bruce Dickinson tar en siste – «Scream for me, Bergen» – så han holder tak i publikum til siste tone. Iron Maiden leverer fortsatt sakene, men jeg tror dette er den korteste konserten jeg har vært på med bandet. Jeg har også vært på bedre konserter. Først og fremt fordi ikke alle de nye låtene holder samme nivå som klassikerne. Noen av de nye låter blir nok med på neste turne også. Da er jeg nok der for å se de igjen, for dette ga mersmak.

Slik var kveldens setliste:

Trykk her for å følge spillelisten på Spotify

Trykk her for å følge Rockman på Spotify

Les også: Fra sorg til glede! Alva (7) og lillebror (4) kan allikevel dra på Maiden konsert

Var du på Iron Maiden konserten i Bergen?

Del dine kommentarer og bilder/filmsnutter på Rockman facebook