Musikk

Backstreet Girls med mektig hyllest til Bjørn Müller under Tons

Published

2 uker ago

30. juni 2025

Foto: Trine Sirnes - Backstreet Girls, Tons of Rock 2025

Denne saken er skrevet av Ingrid Annett Salomonsen

Noen konserter handler ikke om å imponere. De handler om å holde fast i noe – eller noen – som ikke er her lenger. Da Backstreet Girls spilte på Tons Of Rock tidlig lørdag formiddag, var det nettopp det de gjorde: en musikalsk minnestund for avdøde vokalist Bjørn Müller, gjennom ti låter og like mange følelser.

Petter og Gaute i minuttene før…….:

_{Foto: Trine Sirnes – Backstreet Girls, Tons of Rock 2025}

I stedet for å finne én erstatter for Bjørn, lot bandet en rekke gjestevokalister bære konserten frem – låt for låt. Det kunne fort blitt kaotisk. I stedet ble det en uvanlig sammensatt og ærlig feiring av en mann som ikke trengte perfekte rammer for å skinne.

Tarjei Foshaug satte stemningen med Temple of Lust og Damn That Man – rustent, men ekte, og med en glød som traff nerven.

Han forsøkte aldri å «være» Bjørn, og det var kanskje det som gjorde åpningen så riktig.

Deretter tok Roar Leren over stafettmikrofonen og frontet Boogie My Life Away, Awright, Awright, Awright og Rattlesnake Charlie.

Her fikk konserten mer bevegelse – både på scenen og blant publikum. Leren leverte med overskudd og rutine, og det var tydelig at både band og scene ble litt tryggere med ham i front.

Loaded ble en markant vending, med Fredrik Juell som vokalist – og Max Müller, Bjørns sønn, på gitar.

Det var første gang Max entret scenen denne formiddagen, og det ble et lavmælt, men sterkt øyeblikk. Han tok ikke plass – han bare sto der, spilte, og lot gitaren gjøre sitt.

Så kom Frithjof Jacobsen inn og tok med seg både stemme og tilstedeværelse på Going Down, Hizbollah Rock n Rolla og Gimme Just a Second.

Han leverte med en slags stødig råskap – mer selvsikker enn flashy – og brakte en uventet nerve inn i konserten. Her pustet det hele litt dypere. Det lå et alvor i disse låtene, uten å bli tungt.

Til slutt: Motorhellway. Tarjei Foshaug returnerte på vokal, og Max Müller kom tilbake på gitar. En verdig avslutning – ikke storslått, men tung, tro og rett fra bakken. Det var ingenting å rope hurra for. Og nettopp derfor var det sterkt. Her sto bandet ikke for å vise seg frem, men for å stå sammen.

For å stå igjen. For å stå videre.