Denne saken er skrevet av Tove Andersson

6 000 forlot skjenkestedene, tok av seg solbrillene og sto i kø utenfor Oslo Spektrum for å oppleve Joe Bonamassa og hans rundt 12 gitarskift på Oslo Spektrum. «Boomermassa», kaller de meg, sier Joe Bonamassa lattermild i en podcast der han intervjuer Steven Van Zandt fra E Street Band. Han har fylt 45 og er allerede en veteran som gitarist, vokalist og låtskriver.

Les også: Joe Bonamassa til Norge

Det er langt fra «boomer-blues» til musikken Joe Bonamassa leverte i Oslo Spektrum den 21. april, for han har tilstrekkelig å plukke fra med 16 studioalbum og 18 livealbum. Den siste «Tales of Time», utkom en uke før konserten i Oslo.

«Han spiller ikke gitar, han øser sjelen ut over strengene», er uttalelser om Joe Bonamassa – og ganske presist, for dette er en gitarist som opererer ganske uavhengig publikum den første halvdelen av konserten. Det øses ut, suggerende, funky og gitarene skiftes ut nesten for hver låt, til han slår til med en seig blues innimellom. Om det er «hvit» blues eller ikke, er ikke så interessant. «Just ’Cos You Can Don’t Mean You Should» er en herlig blues og vakre «Mind’s Eye» fra «Time Clock’s», en tittel han også har utgitt som single med identisk cover som på «Tales of Time» – dromedar i solnedgang. Faktisk finnes dette coveret også på en tredje single «Known Unknowns».

De to koristene er intet mer enn fantastiske, og på tross av at superlativene hagler under presentasjonen av de fire øvrige musikerne, kan i hvert fall denne anmelderen føle at B3-Hammondorgelet kan tones ned. Lyden ble av enkelte opplevd som høy, men for oss som ikke satt på flatmark, var opplevelsen tvert imot: lyden var sentrert rundt scenen

Bandet består  av John Smith, gitar, Lemar Carter, trommer, Calvin Turner, bass – og eldstemann på 75 år,  Reesen Wynans, på keyboard/orge, som har spilt i Double Trouble.

New Yorkeren stod bare 12 år gammel på scenen med B.B. King, året var 1989, og han har allerede 35 år bak seg i musikkbransjen. Han var fire år da han startet å spille, 12 år da han startet bandet Smokin’ Joe Bonamassa. Den første gitarforelskelsen var i en Stratocaster – fem år eldre enn ham.

Bonamassa har tidligere fortalt at britisk blues er «greia hans». Etter at han hadde hørt blant andre «Crossroads» med Eric Clapton og senere «Let Me Love You» med Jeff Beck Group, ble livet hans forandret. Han spiller gjerne inn album med andre, og har spilt inn fire album med norgesaktuelle Beth Hart. Med Joe Bonamassa, kledd i blådress som da han var på Sentrum Scene i 2015,  må dette bli en oppvisning av gitarer og gitarspill.

  – «Egentlig er måten jeg spiller på en reaksjon mot dagens kliniske måte å spille på, der teknikken ofte går foran følelsen. På denne konserten vil vi gjøre det motsatte. Ingen sikkerhetsliner», sa Joe Bonamassa da han spilte på Sentrum Scene i 2015.

Bonamassa gir assosiasjoner til Stevie Ray Vaughan (1954-1990) og Vaughan er en han selv nevner. Selv om han oppleves som en perfeksjonist, kaster han seg gjerne ut i prosjekter som en akustisk kveld i Vienna Opera House, som ble tittelen på et album utgitt på CD/LP/DVD og Blu-ray via Mascot Label Group/Provogue records. Han har utgitt flere album produsert av Zeppelin/Iron Maiden-produsenten Kevin Shirley «The Caveman».

Har uttalt til Newcastle Chronicle at Shirley var avgjørende for ham . «Hvis jeg ikke hadde møtt Kevin, ville jeg sannsynligvis fortsatt spilt show for noen hundre bluesfans – ikke solgt ut Red Rock tre år på rad eller spilt arenaer rundt om i Europa.»

Men så er det stemmen da. Det første møtet var ganske brutalt «Bandet er grusomt, sangene dine er svake og stemmen din trenger forbedring,» sa han. Bonamassa valgte å lytte til ham og mener det var det beste han noen gang har gjort. Men han har en sylskarp vokal, og halvveis ute i showet bruker han også stemmen til å småprate litt med publikum. «Jeg så folk bade fra en badstu utenfor her i dag», sier han imponert.

Bonamassa er en samler. Den første vintage gitaren var en 1963 Stratocaster og på scenen har han gjerne 7-8 gitarer, en av favorittene er i mahogny. Nå er samlingen opp i 400 pluss. Han er Grammy-nominert tre ganger og i tillegg til favorittene «Redemption», «Blues of Desperation», «The Ballad of John Henry», kan fansen ønske seg «Dust Bowl» tittelsporet på studioalbumet med samme navn. Om kan snakke om forelskelse ved første tone, var det akkurat det som skjedde her.

Da publikum var varmet opp kom applausene og Bonamassa fikk mer kontakt med publikum, noe han foretrekker å gjøre gjennom gitaren. Selv synes jeg gitarer som lyder som et annet instrument er lite spennende, ettersom de andre instrumentene greier seg så bra på egenhånd, men han fikk respons fra salen.

Under podcast-intervjuet med Steven Van Zandt snakkes det politikk og musikk, begge er opptatt av ytringsrommet og de deler at de begge har hatt Covid-19. «Jeg startet å lage en gitarbok», forteller han Van Zandt, men etter cocid-19 har han ikke tid til å fullføre så det blir med gitarbilder – noe han bør ha nok av.

Tidligere har Bonamassa eksperimentert med greske instrumenter som bouzouki og tyrkisk ney, og han har, som en amerikansk Reiersrud, lattarabiske rytmer og blues smelte perfekt sammen og det er ingen som sender ut nyhetsbrev i samme tempo som hans management, dermed er det ingen overraskelse at han fokuserer på de seneste albumene under konsertene, som «Royal Tea» fra 2020.

Mer spennende er at han fra tid til annen dukker opp med supergruppa Black Country Communion, har fem utgivelser med dem – og at han som nevnt var med på å gi en vitamininnsprøyting til Beth Harts karriere, først med albumet «Don’t Explain», et album som de spilte inn med felles forkjærlighet for soulbluesklassikerne. Man skal ikke glemme Bonamassas funky side, for han har fire album med With Rock Candy Funk Party.

Her et klipp fra Black Country Communions sammen med Glenn Hughes (Ex. Deep Purple, The Dead Daisies), trommeslager Jason Bonham (Led Zeppelin) og keyboardist Derek Sherinian (Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol):

Les også: Supergruppa Black Country Communion er tilbake

Bonamassa er for øvrig grunnleggeren av Keeping he Blues Alive Records, et uavhengig plateselskap som arbeider for at unge mennesker skal føre tradisjonen videre. Under Covid arrangerte han støttekonsert for musikere som strevde med å få inntekt.

I podcast-intervjuet sier Van Zandt “In Norway they believe in quality of life”, så vi får håpe Joe Bonamassa fikk nyte litt av det.

Fikk du opplevd Bonamassa i Oslo Spektrum?

– Har du opplevd Joe Bonamassa live tidligere?

Skriv dine kommentarer og del gjerne bilder/ filmklipp på Rockman facebook tilhengerside (her)