Musikk
Anmeldelse: – Ghost leverte tilnærmet magisk i Oslo Spektrum
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
Ghost avslutter vårens Skeletour i Oslo, og det norske publikum er ikke vanskelige å be.
Les også: Ghost til Norge 2025
Her er det stappfullt med folk i alle aldre. På vei inn blir vi møtt med merch-boder som er så omfavnsrike og dyre at de minner meg om KISS. Det er også få andre band enn Ghost hvor unger med ansiktsmaske er vanlig å se sammen med foreldrene. De har også det til felles at imaget er skumlere enn det musikalske uttrykket. De yngste i publikum er yngre enn gjennombruddsplata «Meloria» fra 2015.
Selv om Ghost er på tur med årets plate, «Skeletà», er settet mer preget av nettopp «Meloria» enn den nye. Bandet har mobilfri konsert. Vi må putte de i lommer som åpnes igjen ved utgangen. Forklaringen fra frontfigur og vokalist Tobias Forge er at publikum er mer tilstede og følger med på konsert i stedet for mobil. Det er også en fordel å ikke glane inn andres mobilskjermer hele konserten, kan jeg legge til. Ulempen er at ventingen til konserten blir et par hakk kjedeligere, spesielt hvis du er her alene, slik som vi anmeldere ofte er.
Før konserten er scenen tildekket, for å øke mystikken. Lett pianomusikk avløses av et altfor langt korstykke. Ghost er heldigvis langt unna dette i stilen. Bandet åpner konserten med to nye låter. «Peacefield» spilles først bak forhenget med vokalisten på storskjerm. Han har nok en gang byttet alias og har en skjelettmaske. Låta er ikke deres beste, men tøffe gitarriff veier litt opp. Forhenget forsvinner litt ut i låta, og en scene med en tøysete stor tromme-riser åpenbarer seg.
«Lachryma» har en litt grøtete lyd her jeg sitter. Det er likevel tøft, med mye fuzz og gitarsoloer. Det likevel gode, gamle «Spirit» som får liv i publikum. Forge messer og alle får sin lille solo. Det er ikke avansert kunst, men tøft og fengende. Fargen og all scenerøyken gjør at scenen minner meg om badende Gremlins. Jeg veit ikke om det med meninga, men for meg er det bare gøy. Hovedgitaristen har på seg flosshatt, så han minner om Slash der han flekker riff under «Faith». Vokalisten får med seg publikum. Han er god på det.
Gitaristen klapper og fjaser med publikum før han drar igang «Majesty». Vokalisten er nå utkledd som pave og er som opphøyd over scenen helt bakerst.
Et gedigent kors blir opplyst. Låta er ikke spesielt hard, men gitarene tar av og rocker den opp. «Future Is A Foreign Land» er veldig 80-tallsinspirert og rimelig pompøs, men melodien er god. Def Leppard gjorde en karriere på dette, så hvorfor skal ikke Ghost gjøre en låt? Et generisk og kjedelig mellomspill i «Devil Church» kommer før de drar introen til «Chirice» så langt de tør. Når de først kommer igang, låter det tøft. En voldsom og fengende låt, mye på grunn av gitarriffet. De roer det ned med «Darkness At The Heart Of My Love». Selv om gitaristene har noen utblåsninger i løpet av låta, forblir den kveldens roligste. Karaoketekster på storskjerm blir litt harry for meg.
Synth, gitar og taktfast klapping setter igang «Satanized». En ny låt som er så typisk Ghost at det nesten blir kjedelig. God melodi, ikke så hard rock og allsangvennlig refreng gjør den likevel populær i salen. Bandet drar til litt ekstra på «Ritual». Denne fengende låta er litt tøffere og hardere enn de fleste låtene i kveld. For å holde rockefoten igang, har de en hvinende gitarsolo som mellomspill før «Umbra». Hva faen gjør den kubjella her? Den er ute av takt med resten av bandet og ødelegger helt inntrykket av en ny låt. Låta er ellers litt usammenhengende, med partier som minner om synthdreven hårmetall som landsmennene i Europe, noen tøffe gitarsoloer og eller litt for mye surr. Kveldens svakeste. Herfra går det bratt oppover.
Når vokalisten Tobias Forge er tilbake på scenen, er det med rar kardinalhatt og klede. Enda et alias, noe som gir konserten et litt teatralsk uttrykk. «Year Zero» er kveldens hittil hardeste. Det skal bli gøy på med alle ungene som roper – hail satan – på skolen på mandag. Denne er kanskje tidenes mest fengende «satanistiske» verk. Det er helvetes mye flammer på scenen.
Der røyk kirkevinduene som har vært bak scenen siden Forge var pave. Vant Satan? «He Is» kan tyde på noe annet. Under denne rolige, allsangvennlige låta bygges kirkeglassene opp igjen. Skulle nesten tro dette var en oppbyggelig låt om Jesus, men den avsluttes med at kirkeglassene fyker og blir erstattet med helvetes flammer. Riffet og refrenget gjør «Rats» til en publikumsvinner. Folk synger med så høyt at koristene blir overflødige.
Det er mye dynamikk i «Kiss The Go-Goat» fra rolige partier i starten til fullt øs fra hele bandet mot slutten av låta. «Mummy Dust» innledes av en hvinende og hard intro som minner mest og Slayer. Tempoet settes litt ned, men låta er faktisk hard nok til å minne om thrash metal. Keytar ødelegger kanskje litt i denne sammenligningen, men Ghost gjør sin egen greie og dette er gøy. Mengder konfetti avslutter låta med et smell. En selvskrytende og tilbakeskuende tale fra Forge gir oss en liten pause før den monumentale «Monstrance Clock». Vokalisten droppet å snakke om kvinnelig masturbasjon i forbindelse med denne, men takten skal visstnok være lik. En pompøs og fin låt med allsang i refrenget. En fin avslutter på hovedsettet.
Bandet kommer raskt på igjen med «Mary On A Cross». En ganske tøff låt med en litt tøysete tekst. -If you choose to run away with me, I will tickle you eternally- synges det i refrenget. Det er allsang og god stemning. De forsøker å ødelegge «Dance Macabre» med et malplassert piano, men klarer det ikke. Til tross for en overdose 80-talls synth, er låta tøff. Alle klapper igang siste låt, «Square Hammer». Allsangen i refrenget overdøver selv Papa Emeritus, så stemningen er det ingenting å si på. Gitarsoloene får skinne i fred. En fjong avslutter med pyro og det hele.
Ikke alle de nye låtene holder standarden til hitene, og de har noen musikalske krumspring jeg ikke forsto meningen med. Likevel var idioten bak meg som prata gjennom hele konserten det mest irriterende. Mot slike hjelper det ikke med mobilfri konsert.
Dette er bare smårusk som står i veien for at en god konsert blir magisk.
Var du på Ghost i Oslo Spektrum?
Opplevd bandet live tidligere?
Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)
