Siste akt for «Night Of The Prog» – Legendarisk festival for siste gang med norske MEER og The Windmill

Denne saken er skrevet av Merete Byre-Haakensen

Siden 2006, med unntak av pandemiårene 2020 og 2021, har festivalen Night of the Prog vært arrangert på amfiteateret på Loreley-klippen. Stedet, som har vært brukt også til andre konsert- og festivaltilstelninger, ligger spektakulært til på en 132 meter høy klippe i Øvre mellomrhindal og med utsikt ned på Rhinen. Hele området er oppført på UNESCO World Heritage-listen. Temmelig spesielt med andre ord! Årets festival var den 17. i rekken, og dessverre også den siste, derav Final night of the Prog. For min del var det første (og siste) gang, men det ble raskt klart for meg at mange hadde vært her veldig mange ganger. Midt oppi gleden og entusiasmen over å være tilstede og nyte fantastisk musikk og samvær med andre prog-elskere, kunne man merke at sorgen over at dette skulle være siste gang, lå som et vemodig bakteppe over hele festivalen.

Som navnet sier, ligger hovedvekten på progressiv rock og til dels progressiv metal. Band som Jethro Tull, Marillion, IQ, Arena, The Flower Kings, Steve Hackett, Steven Wilson, Neal Morse, Steven Rothery, Yes, Opeth, Dream Theater, Riverside og Haken har alle spilt her, en eller flere ganger. Norske band som har vært her er Gazpacho, Airbag, Magic Pie, Seven Impale, Wobbler, The Windmill, Oak, Infringement, Leprous, Gentle Knife og MEER.

Når man vandrer rundt på den fantastiske arenaen, i stekende varme, som visstnok er regelen og ikke unntaket når festivalen arrangeres, får man et sterkt inntrykk av en inkluderende festival som rommer alle. Om du er ung eller gammel, har grått hår eller farget hår, er kledd med tatoveringer og piercinger eller ikke, bruker krykker eller gåstol, går i svarte band t-skjorter eller fargerike Hawaiiskjorter ser ikke ut til å bety noe som helst. Her er det den felles gleden over musikken som er viktig – selv om noen liker «old school prog» best og andre liker progmetal med innslag av growling best. Det er det rom for!

Tidenes siste festival, Final night of the Prog festival 2024, hadde navn som Arena, Riverside, Steve Hackett, Beardfish, Big big train, The Flower Kings og OK Goodnight ved siden av norske The Windmill og MEER på plakaten. Noe for enhver prog-smak, vil jeg mene. Festivalen har i alle år tiltrukket seg en betydelig skare med norske publikummere og prog-elskere også, og jeg fikk et sterkt inntrykk av at festivalen har vært ett av årets høydepunkt for mange. Vi greidde til og med å få samlet en ikke ubetydelig norsk gjeng til fotografering en av dagene!

De to norske bandene som var invitert til den store finalen av festivalen, spilte begge på festivalens aller siste dag, søndag 21.juli. Jeg var tilstede i fotograven under begge konsertene og fikk også anledning til å intervjue begge band. Jeg skal ikke begi meg ut på noen musikalsk anmeldelse av konsertene, til det er lyden rett framfor scenen altfor dårlig.

The Windmill

Først ute av de 2 norske bandene var The Windmill, som har spilt på festivalen en gang før. Denne gangen entret de scenen med et rykende ferskt album, «Mindscapes», som ble sluppet 1.juli i år. Alle låtene, med unntak av «Not alone/The Masque», var hentet fra dette albumet. Bandet består til vanlig av Erik Borgen (vokal, gitar), Morten L Clason (fløyter, saksofoner, tangenter, akustisk gitar, vokal), Stig Andre Clason (gitar), Arnfinn Isaksen (bass), Jean Robert Viita (tangenter, vokal) og Nils Harsem (slagverk). Stig Andre Clason hadde gyldig grunn til fravær fra årets festival og ble for anledningen erstattet av Emil Olsen, som til vanlig spiller bassgitar i Infringement.

The Windmill har en trofast fanskare både i Norge og Europa for øvrig, og mange av disse var tilstede under søndagens konsert. Det som virkelig så ut til å fenge publikum under konserten til The Windmill, basert på responsen og antal mobiltelefoner i videomodus, var dansekoreografien under The Masque, mesterlig utført av Elise Clason.

Elise er Mortens datter og er utdannet danser fra Northern School of Contemporary Dance i Leeds. Iført en fargerik maske, passende nok, tok hun oss med på en annerledes musikalsk reise, som også fremhevet musikken på en ny måte.

Det var interessant og morsomt å se hvordan publikum nærmest scenen reagerte når hun tok turen langs sperregjerdet. Noen syns nok det var ubehagelig å få masken, dvs Elise, helt opp i ansiktet sitt, men stort sett ble folk veldig engasjerte og spilte med. Virkelig et flott supplement til konserten!

Basert på musikken kan man jo ane noen musikalske referanser, og på spørsmål om akkurat dette, ble ikke undertegnede overrasket over at band/artister som Jethro Tull, Camel, Yes, Caravan, Deep Purple, Uriah Heep og Genesis ble nevnt, ved siden av Queen, Roger Waters og Supertramp, for å nevne noen. Vitaa dro også fram inspirasjon fra Burt Bacharach og musikk fra 70-tallets detektivserier på TV. Vokalist Erik Borgen presiserte at det er smart å ikke la seg binde av sjanger eller bås, men heller være åpen for alle stilarter og påvirkninger.

Det er vanskelig å unngå å legge merke til at alle bandets album har en «maratonlåt», eller kanskje en typisk proglåt, som ender opp på 20 +, målt i minutter. Er dette tilfeldig eller bevisst, undrer undertegnede seg? Morten Clason mener at alle i bandet nok liker lange komposisjoner med temaskifter og ulike stilarter i en og samme låt, og tror at det kan ha blitt «en liten greie» å lage en slik låt per album.

Borgen kommenterer at man nok ikke lager en lang låt bare for å lage en. En låt tar den tiden den tar fra start til slutt, og for The Windmill sin del finnes det lite hemninger når det kommer til stilarter eller lengde i tid. Jean Robert Viita tror at det har vært litt tilfeldig, men at det kan ha blitt et lite «varemerke» for bandet. Når man komponerer musikk er det også veldig befriende å slippe å tenke på lengden på låten, kommenterer han.

The Windmill slapp jo som kjent nytt album, «Mindscapes«, tidligere i sommer, og jeg var litt nysgjerrig på prosessen rundt skapelsen samt hva bandet legger i navnet på albumet. Clason forteller at bandet har holdt på i 6 år med albumet. Prosessen startet allerede før Covid-pandemien og ble forsinket og avbrutt p.g.a. dette. Bandet ble litt rammet av «covid-latskap», som Clason uttrykker det.

Det at det har tatt såpass med tid, har også gjort at låtene ble en del forandret, etter jamming og nye ideer underveis. Låtene blir oftest til ved at noen kommer med en ide og så «river» vi den litt fra hverandre og bygger den opp igjen med temaer, takter og soloer som kommer til mens vi går framover, forteller Clason.

Alle bidrar i utformingen av det ferdige produktet. Noen har hovedtrekkene i komposisjonen og mange av oss sitter med temaer musikalsk, og eneste måte å få brukt disse, er å sette dem sammen så de passer i en låt, fortsetter Borgen. Og konkluderer: Det er vel dette man kaller progrock. Vitaa forteller at albumet er spilt inn på øvingslokalet/studioet på Hurumlandet, samt hjemme hos Stig Andre Clason, som altså ikke hadde anledning til å være med til Loreley.

Vi har vært så heldige å få Karl Groom fra Treshold til å gjøre miksing og mastring, akkurat som på det forrige albumet, sier Vitaa. Han forteller videre at musikk og tekst på «Mindscapes» i hovedsak er skrevet av Borgen (Nothing in return og I still care) og ham selv (Fear og Calton Hill). Resten av bandet har lagt til sine ting og alle har bidratt til arrangementene av låtene, som tidligere nevnt. Cover-art på dette og de tidligere albumene er det kona til Vitaa, Kirsten K Vitaa, som står for. Vitaa mener dette skaper en viss rød tråd gjennom alle produksjonene.

Når det gjelder selve tittelen på albumet, mener Vitaa at denne er passende for de fleste av tekstene da de handler mye om hva som gjerne skjer i hodene og i tankene til folk. Han avslutter med at «Mindscapes» også betyr mye for bandet, da albumet illustrerer en vridning mot det litt hardere uttrykket som bandet med hensikt leker litt med. Clason er enig i dette, men mener likevel at bandet fortsatt låter som The Windmill.

Her kan du sjekke ut The Windmill på Spotify:

Bandet har flere planer klare for høsten og kommende år. De arrangerer releasekonsert for ny-plata i Asker i oktober, de skal delta på Hunsfos rockefestival i Vennesla – sammen med bl.a MEER – siste helg i september og de skal spille konsert i Nederland tidlig på året i 2025. I tillegg skal det arrangeres 25-års jubileumskonsert og gis ut jubileumsplate ila 2025 samt at det kommer re-utgivelser av CD og fargevinyler av de 3 første platene.  

MEER

Hamar-baserte MEER entret Night of the Prog-scena for første gang og var nok et ukjent band for mange i publikum. Jeg tør påstå at fanskaren var betydelig økt etter konserten, for publikum var omtrent i ekstase ettersom konserten utspilte seg! På Facebook-gruppa Friends of Night of the Prog Festival kunne man i timene og dagene etter konserten lese begeistrede innlegg og kommentarer fra folk som hadde hørt dem for første gang og veldig mange kåret konserten til festivalens beste. Signeringskøen senere på kvelden ble nok også betydelig lengre enn det bandet hadde sett for seg på forhånd. Jeg kjenner musikken deres godt og har sett bandet i aksjon et par ganger før, og det var derfor ekstra morsomt å oppleve dem live som fotograf.

Bandet består av søsknene Johanne Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal, Eivind Strømstad på gitar, Åsa Ree på fiolin, Ole Gjøstøl på tangenter, Morten Strypet på bass og Mats Lillehaug på slagverk. Ingvild Nordstoga Eide er fast medlem og spiller bratsj, men hadde ikke anledning til å delta på festivalen. Marius Westling vikarierte på mesterlig vis. Spesielt de to vokalistene fikk mye oppmerksomhet og superlativene haglet. Og med rette, for det er virkelig vokalprestasjoner av høy klasse! Og når resten av bandet består av topp musikere på sine instrumenter, må det bli bra!

Set-lista besto av låter fra «Playing house», som er en glimrende utgivelse, og fra den nye plata, som kommer i august-24. Åpningslåten «Chains of Changes», som det for øvrig akkurat er sluppet en rykende fersk video til, startet konserten. «Golden Circle», som var første singel fra ny-plata, avsluttet en forrykende konsert. Basert på det vi hørte, er det bare å glede seg til 23.august! Da slippes «Wheels within wheels». 

Det er en begeistret gjeng som stiller til signering, fotografering og intervju etter konserten. Det er en drøm som går i oppfyllelse når de nå på festivalens siste år har fått anledning til å holde konsert, og de er enig om at det gikk veldig bra og at dette var en fantastisk opplevelse!

MEER er et band med relativt mange medlemmer, så man kan tenke seg at de musikalske referansene blant bandmedlemmene er ganske varierte, noe de også bekrefter. De mener ikke selv at de tilhører noen definert sjanger, men prog-folket har i alle fall omfavnet dem, og det er vel ingen tvil om at mange av låtene har prog-elementer og ikke er «rett-fram»-låter.

MEER har blant annet spilt på prog-festivalen We låve rock ved et par anledninger, der primus motor er Morten Clason fra The Windmill. Dette kan ha bidratt til «prog-stempelet».

I fjor arrangerte bandet også for første gang sin egen prog-festival Pulterkammer på Hamar. Tanken var en to-dagers festival, men pga dårlig billettsalg, ble det bare en kveld. Tross dette har bandet planer om ny to-dagers Pulterkammer-festival på Hamar Teater i september dette året. Ambisjonene er at Pulterkammer skal bli høstens mest alrighte festival her på berget, som Strømstad uttrykker det.

Programmet er spikret og utfordringen går herved ut til progfolket om å kjøpe billett og legge en høsthelg til Hamar! MEER skal selv spille begge kveldene, og ifølge Morten Strypet, blir den ene konserten litt annerledes ved at den blir akustisk.

MEER forteller at låtene deres i stor grad blir til som et samarbeid der alle i stor grad bidrar. Eivind Strømstad sier at de alle har en felles tanke om hvordan de har lyst til at bandet skal låte og hvordan de har lyst til at det skal bli. Dette er nok med å gjøre prosessen enklere. Den forrige plata, «Playing House», fikk overraskende gode kritikker i forhold til hva bandet hadde ventet. Det har nå gått 3 år siden denne ble sluppet, og Strømstad tror kanskje det er større forventninger til oppfølgeren, som er rett rundt hjørnet. Knut Kippersund Nesdal sier at bandet har hatt et ønske om å lage musikk som er fengende og som egner seg enda bedre i live-settinger.

Her kan du sjekke ut MEER på Spotify:

Ved siden av den kommende ny-utgivelsen og gjennomføring av Pulterkammer//Progressiv musikkfestival i september, med band som Seven Impale, Uncanny, Kristoffer Gildenløw, Vulkan og MEER selv, skal bandet delta på 2Days Prog + 1 Festival i Italia første helg i september.

Akkurat som The Windmill deltar de på Hunsfos rockefestival i Vennesla siste helg i september.

Ellers er det et sterkt ønske om å turnere så mye som mulig med den nye plata, noe som selvfølgelig kan være en utfordrende affære med 8 bandmedlemmer med familie og jobber! Og selv om det er litt skremmende ifølge Strømstad, er tankene på neste plate allerede til stede.

Trykk her for vår guide over norske aktive rockeband

Her kan du sjekke ut den norske musikkfestivalguiden

Har du besøkt festivalen Night Of The Prog?

– Opplevd The Windmill eller MEER live?

– Hvem er dine Progrock band favoritter?

Del dine kommentarer og gjerne bilder og filmklipp på Rockman facebook (her)