Musikk

Seigmensk DNA og moderne mørke: – Zeromancer ruler fortsatt scenen

Published

2 timer ago

26. april 2026

Zeromancer på Vulkan 17.april 2026

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Før Zeromancer spiller, har Zero Bats varmet opp, så det er en skikkelig null-kveld som likevel er positiv. Selv om matten ikke går opp, så lar vi ikke det legge en demper på kvelden. Zeromancer ble dannet da Seigmen ble oppløst på slutten av 90-tallet.

_{Foto: Beathe Aasheim, Rockman – Zeromancer, Vulkan Arena}

Kjernen i bandet er vokalist, bassist og trommeslager fra Seigmen. Bandet har ikke spilt i Oslo siden før pandemien fordi medlemmene har vært opptatt med sykdom og Seigmen.

_{Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Zeromancer, Vulkan Arena}

Zeromancer kommer på i en voldsom jubel i det salen fylles av en heftig bass synth. Bassist Kim Ljung innleder på vokoder for å sette i gang Alex Møklebust på vokal. De starter Ikke med en av deres mest kjente låter, men “Underground”.

Låta er likevel fengende nok til å få med seg fansen. Stemningen blir bedre når bander drar i gang “Dobbelgänger I Love You”. Den er en skikkelig fengende rocker, spesielt i refrenget.

Zeromancer kjører skikkelig på med gitarriff og hoing mot publikum for å få opp stemningen på “Crome Bitch”, en tøff låt der Alex og Kim drar på skikkelig i refrenget. Bandet skaper stemning med lekent og rått spill.

Synthen er mer sentralt i lydbildet på den litt roligere “Terminal Love”. Den er rolig i versene, men de gir mer på i refrenget. Atmosfærisk synth starter opp “Mourners” som også er fra deres hittil siste plate, Orchestra Of Knives, fra 2021. Låta er ganske rolig i tempo, men fuzz og synthvegg gir et stort lydbilde. Begge låtene har sin live-debut i kveld.

Stemningen blir god i salen når de drar på med gitarøs igjen. “My Little Tragedy” er en fengende og rocka låt. “LCYD” også. De har begge et fint og fengende refreng. “The Hate Alphabet” er voldsom låt til dem å være. Vokalen til Alex blir brølete i refrenget.

Et heftig gitarøs gjennom hele låta gjør at det minner om mørkere metal. Synthmannen spiller på eget trommesett, som om ikke piskinga til Noralf Ronthi er tøff nok.

Kim introduserer Per Olav på gitar. Han er ny i bandet. Etter den lille pausen, spiller de deres peneste låt, «Cupola». En rolig låt med deilig synth i versene. Gitarriffet er herlig Seigmensk. De drar på i refrenget, men det er seigt og digg, inntil Kim roper – hit me – og låta blir fuzza og fin. De har visstnok ikke spilt «Eurotrash» på over 20 år. Da kjenner jeg at jeg begynner å bli gammel. Bandet leverer derimot til gull som vanlig. Tøff låt med synth og gitar inn bra øs.

“Famous Last Words» er den mest kjente rolige låta deres. En godlåt som skaper stemning i salen. De drar med seg publikum videre når de kjører på mye hardere med “Something For The Pain”. En tøff og fengende låt fra deres debutplate. Kim synger mye av låta alene.

Nå er stemningen veldig god. De kjører på videre med en fuzza versjon av deres første singel, “Clone Your Lover». Det er allsang på refrenget. De drar med seg publikum og har det gøy på scenen. Det smitter. De avslutter hovedsettet med “Photographic”, som er en cover av Depeche Mode. Denne er mye hardere enn originalen, og er en skikkelig tøff og rocka versjon som løfter taket før bandet går av scenen en liten stund.

Før Zeromancer kommer på scenen igjen, introduseres ekstralåtene med støy og en gammel tale. Synthen drar i gang bandet igjen. På “Sinners International” gjør de det motsatte av det de pleier, og roer det faktisk ned i refrenget. Versene drukner nesten i en vegg av lyd fra gitarene og synth. “Need You Like A Drug» er rocka og fengende. De drar med seg publikum. En hard, men seig og atmosfærisk “Houses Of Cards” skaper stemning.