Paradise Lost på Rockefeller: God stemning, savnet trøkk og mørke

Rockefeller, Oslo, 11. februar 2026

Denne saken er skrevet av Grim Lindberg

Mine opplevelser med Paradise Lost er, til tross for at det er over 30 år siden jeg begynte å høre på de, nokså minimale. I den forstand at tidsperioden fra Gothic via Shades of god til Icon (ca. 1991-1993) spenner seg til knappe et par år og det er i den perioden jeg har vært fastspent i siden.

Det stoppet brått med Draconian Times. Da var løpet kjørt for min del. Har med ujevne mellomrom prøvd å fylle ørene med låter som har blitt utgitt siden, men det har blitt avfeid rimelig fort. Nå i 2026, snart 40 år etter oppstandelsen i England, skal jeg overvære og dokumentere det som var en av mine kortvarige favoritter på midten av 90-tallet.

Og før konserten starter i det hele tatt, så må jeg si at jeg er spent, men samtidig uten noe særlig forventinger. Men jeg har blitt overrasket før og det håper jeg virkelig at jeg blir denne gangen også.

Det er i hvert fall stinn brakke denne onsdagskvelden på Rockefeller, så det levner liten tvil om at Paradise Lost fortsatt trekker folk. Etter en helt grei åpning av Cwfen og Saturnus så var det duket for kveldens grandeur. Og til tross for bandets alder, så var kveldens gjennomsnittsalder kanskje noe lavere enn hva jeg så for meg i forkant.

Det som slår meg veldig ofte under hele konserten er at det hele låter til tamt. Det mangler trøkk og edge. Det spilles låter fra nesten alle de 17 skivene de har gitt ut, så ingen skal ta fra de at de viser stort spenn i repertoaret, men det er vel i grunn dèt. Første halvdel av konserten var av det bedre i kveld, mens siste halvdel det var en nedadgående spiral.

Det var tider underveis, utenom de låtene fra de første skivene, som også var oppløftende, men de druknet mer eller mindre i det som, for meg i allefall, var bare en lang vandring på en allerede ferdigtråkket sti. Men det skal også sies, det var god stemning, publikum sang med og klappet osv.

Så det er hevet over enhver tvil at konserten falt i smak for mange. Men for undertegnede ble det litt som fryktet. Det ble kjedelig. Det ordet som gikk igjen underveis, det var behagelig. Rett og slett behagelig. Lite trøkk, lite fest, altfor lite mørkt og for behagelig. Alt i alt en konsert som ikke dro skinnet av pølsa, og som heller ikke vil bli noe annet enn et vagt minne så fort tåken legger seg.

Slik var kveldens setliste:

1. Serpent on the Cross
2. Tragic Idol
3. True Belief
4. One Second
5. Once Solemn
6. Faith Divides Us – Death Unites Us
7. Pity the Sadness
8. Beneath Broken Earth
9. Nothing Sacred
10. Tyrants Serenade
11. Requiem
12. MouthPlay Video
13. Say Just Words
14. No Celebration
15. Ghosts
16. Silence Like the Grave

Trykk her for å følge oss på Instagram

Var du på konserten?

Enig/ uenig med vår anmelder?

Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)