Det er noe eget med å se Backstreet Girls på festival.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Lukta av øl og støv, skinnvester i kveldssola og forventningen om at noe skal eksplodere i løpet av de neste minuttene. På Midgardsblot gjorde det nettopp det. Dette var første gang jeg så bandet med ny vokalist, og jeg innrømmer gjerne at jeg møtte opp med både nysgjerrighet og en klump i magen.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Jeg har kjent bandet lenge, også utenfor scenekanten, og jeg har møtt Bjørn Müller mange ganger opp gjennom årene. Derfor var dette mer enn bare en vanlig konsert for meg. Da jeg så at sønnen hans nå står på scenen med gitaren rundt halsen, kjentes det både vemodig og helt riktig på samme tid.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Fra åpningslåta «Thunderstorm» var det klart at dette ikke kom til å bli en nostalgikveld der man bare forsøker å gjenskape fortida. Bandet gikk rett i strupen på publikum med den skitne, svette rock’n’rollen som alltid har vært Backstreet Girls’ varemerke.
«Boogie My Life Away» og «Damn that Man» kom som to raske slag i mellomgulvet, og foran scenen begynte det å koke for alvor.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Det som imponerte mest, var hvor naturlig den nye vokalisten Roar Leren gled inn i uttrykket.
Ingen kan være Bjørn, og heldigvis prøvde han heller ikke å være det. I stedet bar han låtene fram med respekt, energi og den nødvendige arrogansen som denne musikken krever. Resultatet føltes ikke som en kopi, men som en videreføring.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Midtpartiet, med «Goat» og «Left Hand» – sistnevnte innledet instrumentalt av Petter på gitar og Roar på munnspill – før overgangen til «Gimme Just a Second» og den herlig skrudde «Hizbollah Rock’n’Rollah», viste et band som fortsatt tør å være både rått og småfarlig. Det låt løst nok til å være rock’n’roll, men stramt nok til at det virkelig sparket.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Da avslutningen «Mötorhellway» smalt ut over festivalområdet, var enhver tvil borte. Dette var ikke et band som forsøker å overleve historien sin.
Dette er et band som fortsatt lever den.
Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Backstreet Girls
Det sterkeste øyeblikket kom kanskje ikke i en bestemt låt, men i følelsen som hang over hele konserten: arven etter Bjørn var til stede uten å bli et museum. Når sønnen hans står der med gitaren og bandet pøser ut riff etter riff, kjennes det faktisk – om bare for et øyeblikk – som om Bjørn fortsatt er her.
Disse gutta veit fortsatt hvordan man lager rock’n’roll, og denne kvelden beviste de at flammen ikke bare holdes i live – den brenner fortsatt høyt.