Skunk Anansie i storform – Skin blåste publikum av banen

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Skunk Anansie, Parken, 22. august 2026

Skunk Anansie startet karrieren med tre gode plater på 90-tallet, før de tok en pause på omtrent 10 år.

Nå har de holdt ut over dobbelt så lenge etter gjenforeningen. Ut fra kveldens konsert håper jeg på mange flere år med bandet.

Nå går de rett ut i en tøff start der de spiller hardt og med noe roping i vokalen. Skin viser sin imponerende vokal allerede fra første låt, “This Means War”.

Introen til “Charlie Big Potato” kan minne om disco, men resten av låta er langt fra disco. Skin har en roligere vokal, men bandet spiller fortsatt ganske hardt i bakgrunnen. Et gjennomgående temariff høres ut som strykere. En god, gammel låt, dette.

Et tydelig og langt gitarriff som går opp og ned, preger “Because of You”. I denne låta er bandet velspilt og mer lavmælt. Skin forteller at det er deres siste dag på turné, så de skal ha det gøy.

De gir i alle fall alt på scenen. “An Artist Is An Artist” har en nesten rappende vokal i versene, men i refrenget gir hun på i kjent stil. Bandet er i bakgrunnen store deler av låta, men har noen utbrudd.

Skin har mye politisk skravling fra scenen som en god del ikke får med seg. Heldigvis er det noe respons.

Låta “God Loves Only You” har et rolig vers, med fullt trøkk i bandet og Skins imponerende stemme i refrenget. De roer det ned med en fløyelsmyk vokal på slutten. Skin tøyser om at de har en ny låt før de spiller en av hennes mest kjente låter, “Brazen (Weep)”. Verset er rolig, publikum synger med på refrenget og de veiver med hendene.

“Weak” skaper også allsang, men ingen klarer å matche stemmen til Skin. Låta er en fengende og fin hit fra 90-tallet, levert med minst like mye trøkk som den gang. Det blir taktfast klapping mot slutten.

“Twisted (Everyday Hurts)” er hard og tøff med gitarriff, en rar splattesynth og Skin i storslag. Gitarsolo får vi også i denne fengende og fine låta.

“I Can Dream” er nok en godlåt.

Skin danser innimellom, og vokalen høres akkurat like bra ut. Det er bra trøkk i alle. I et mellomspill med langt bassriff benytter Skin anledningen til å gå ut blant publikum. Hun prater med folk og tar bilder med dem, før hun fortsetter å synge blant publikum. Den neste gangen hun er i nærheten av å miste toppen, er fordi hun går opp igjen på scenen.

Neste låt er hard og brutal, med en intens Skin på snerrende og skrikende vokal. Hun spiller trommer i et mellomspill før det vi tror er slutten av låta. Bandet starter opp igjen i et forrykende tempo etter en pause.

Skunk Anansie spiller gitarriffet fra “Back In Black” mens Skin takker publikum og introduserer bandet. Hun synger også litt av låta, men har en ganske annen stemme enn Brian Johnson. Den avsluttende “Little Baby Swastikkka” kjøres i gang med et tøft bassriff. Skin er skrikende og intens i refrenget og rappende i versene. Bassen her høres ut som den er stjålet av flere nu metal-band. Skunk låter bedre fordi de er mer melodiøse. Trøkket er like voldsomt.

Skunk Anansie er imponerende live.

Det at bandet har holdt på så lenge, er det ikke mulig å høre i Skins imponerende stemme, og bandet må ha bedre trøkk enn noen gang.

Dette er muligens årets beste konsert for min del.

For en maktdemonstrasjon av en konsert!

Les også: Skunk Anansie i full fyr på Sentrum Scene

Les også: The Meffs vant med punkvillskap

Sjekk ut festivalguiden 2026

Trykk her for å følge oss på Instagram

Var du på konserten?

Eller i forkant på Pstereo i Trondheim eller Sentrum Scene i Oslo?

Opplevd bandet live tidligere?

Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)