Musikk

Alice Cooper tente gnisten på Tons: – Klassikere og killer‑show

Published

3 timer ago

26. juni 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Alice Cooper, Tons of Rock, Oslo 25.06.2026

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Alice Cooper, Tons of Rock, 25, juni 2026

Det starter ganske rolig med “Who Do You Think We Are”, før de følger opp med en rocka “Spark In The Dark». Bandet spiller hvinende gitarer mellom vokalpartiene. Godt trøkk i bandet.

Cooper dirigerer og er sjef på scenen.

_{Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Alice Cooper, Tons of Rock}

Sjelden passer det bedre å spille “No More Mr Nice Guy” enn med så mye galskap i verden. En fengende og fjong rockeklassiker som får liv i publikum. “House On Fire» er tyngre, men ganske rett frem rock’n’roll. Flerstemt vokal og fuzza gitar med buldrende bass under gir et godt trøkk i låta.

“I’m Eighteen” stemmer ikke helt om en aldrende rocker, men Alice Cooper leverer varene uansett alder. Låta står som en påle i diskografien hans. Her leveres den med litt ekstra trøkk og hvinende gitarsolo.

Alice selv er i storslag. Om forrige låt er en liten klassiker, så er “Feed My Frankenstein” en stor en. Cooper har fått på seg klær så han minner om Frankensteins skaper. En blodig, hvit overdel. Uti låta kommer Frankenstein også, mens gitarene hviner. Vokalisten er insisterende og tøff. Det er litt teater og gøy mens Alice Cooper spiller konsert.

Under en rask rocker, “Dirty Diamonds” har bandet simultane gitarbevegelser, mens Alice er teatralsk og dramatisk mellom vokalpartiene. “Hey Stoopid” har godt trøkk og Alice Cooper har en tilstedeværelse få andre har. Hvinende gitarer, så gnistene fyker. De har en skikkelig tøff stil. En fyr leker paparazzi på scenen som et fjasete innslag i låta.

Nå er Cooper iført en kappe, så han ligner Dracula. “Dangerous Tonight” har et litt roligere i tempo, men trøkket holdes oppe. Det er en voldsom intro med lilla røyk til selveste “Poison”. Låta får allsang fra start, så denne er populær blant publikum. Alice er konge på scenen, og bandet glitrer. De har publikum i sin hule hånd nå. Torden og brak introduserer en tøff gitarsolo. Etter et par minutter kommer en skummel vokal. Hard og tøff låt der gitaren er i sentrum frem til en trommesolo.

Solo av ny, mannlig gitarist, så tilbake til Anna Cara.

Alice Cooper kommer tilbake på scenen med tvangstrøye. Sangen er ganske rolig i starten, men det tar seg litt opp. “Ballad Of Dwight Fury». En fyr i Jason-maske vaser rundt på scenen. Det som skjer på scenen er en slags dramatisering av teksten, og det er jo ikke så vanlig på konsert, men gøy er det.

Hvinende gitarer og godt trøkk på “Cold Ethyl” støtter opp under den “gale” Alice som nå kaster rundt på en dukke. En rolig gitarintro drar i gang en sørgelig “Only Women Bleed». Plutselig tar låta fart, med gitarvegger og ropende vokal.

Mens gitarene går, havner Alice i giljotinen. En dame kysser på et Alice-hode og danser med det. Det skjer mye rart på scenen under “Going Home”. Klassikeren “School’s Out» passer ypperlig nå som skolen nettopp er over for sommeren. Nå er mannen i hvit smoking. Gitarriffet hviner, mens publikum synger med på refrenget. En tøff gitarsolo, mens de slipper store ballonger ut til publikum. Bandet spiller litt av “Another Brick In The Wall Part. 2″ mens trøkket fra gitarene holdes oppe. Alice har bandintro.

Bandet rocker låta til igjen og det var det. Neida, de drar “Smells Like Teen Spirit» til slutt. Denne versjonen er ganske lik originalen, men det gjør ikke noe, for de færreste her har hørt Nirvana live.

En konsert med Alice Cooper er mye teater og gøy i tillegg til skikkelig en skikkelig gjennomgang av utviklingen av rock og bandets reise gjennom i overkant av 50 år. Når låtene sitter, og det gjør de ofte i kveld, så er det skikkelig gøy på konsert.

Her et publikums filmklipp fra konserten: