Musikk
Rockens råskap og selvironi – Danko Jones eide kvelden i Oslo
Skrevet av Ingrid Annett Salomonsen
Lørdag 22/11 på Vulkan Arena stod Danko Jones på scenen med helt nytt materiale i bagasjen. Leo Rising, Danko Jones’ nyeste skive, ble sluppet bare to dager før konserten, og dette var en av de første gangene bandet fremførte flere av de nye låtene foran et live-publikum. Det var altså en spennende kveld på flere måter – både for bandet og for fansen som var til stede for å høre de ferskeste låtene fra et band som ikke er kjent for å være redde for å prøve nye ting.
Med en ukjent respons på de nyeste låtene, og forventningene skrudd opp til topps, var det på tide å se om de kunne sette sitt preg på scenen – og ikke minst på et publikum som er vant til klassikere og rock’n’roll-hymner.
Konserten åpner med den første låten fra Leo Rising, «What You Need». Med en gang er det klart at bandet ikke er ute etter å gjøre noe halvhjertet. Låten er en passe hardtslående, men likevel ganske generisk riffdrevet oppvisning i den energiske rocken Danko Jones har gjort til sitt varemerke. Låten kom ut som singel i april i år, så den er ikke rykende fersk. Responsen fra publikum er likevel litt mer tilbakeholden enn det man kunne forvente. Selv om det ikke er en jubelstorm, er det ingen tvil om at låten setter et tydelig energisk rocka preg på starten av kvelden.
Etterfølgende “Diamond in the Rough”, også fra det ferske albumet, holder energinivået høyt, men her merker vi at publikum kanskje er litt mer forsiktige. Den er fortsatt en solid låt, men den mangler kanskje den uavbrutte entusiasmen som mange av de eldre, mer kjente sporene fra deres tidligere album.
Før han setter i gang med neste låt, tar han et øyeblikk for å prate med fansen. Han ler og forteller at de har spilt i Finland og Sverige de siste dagene, men at lørdagen er for selveste Oslo. “Saturday is for Oslo!” roper han, og publikum svarer med et brøl av glede.
Det er et slikt øyeblikk som minner en på hvorfor Danko Jones er så elsket – han vet akkurat hvordan han skal få folk med seg. Når han deretter sparker i gang “I’m in a Band” fra A Rock Supreme (2019), er stemningen hevet flere hakk. Låten får folk til å synge med, og det er en tydelig påminnelse om hvorfor Danko Jones har hatt en så lojal fanbase i flere tiår. Den har en melodi som setter seg i hodet, og et tekstinnhold som bandet, som alltid, leverer med en dose humor og ironi.
Med “I Gotta Rock” fra Wild Cat (2017) får publikum virkelig kjenne på den uforlignelige punka energien som Danko Jones leverer på scenen. Her er det høyt tempo, fete riff og en tekst som oppsummerer bandets hele tilnærming til rock’n’roll: intensitet, høy lyd og rett på sak. Det er en låt som setter stemningen for resten av konserten, og folk gir seg hen til rytmen.
Så kommer “Everyday is Saturday Night” fra Leo Rising. Denne låten bygger videre på den energiske tonen, men her er det et mer dansbart groove, og fansen begynner virkelig å varme opp til de nye låtene. Det er fortsatt ikke jubelstorm, men det er et klart hakk opp fra responsen på de to første sangene fra albumet. Tydelig at publikum er blitt varme i trøya.
Etter “First Date” fra Sleep Is the Enemy (2006), som får publikum til å synge med på full styrke, tar Danko et øyeblikk for å prate med publikum. Med et smil på leppene kommenterer han at han ikke visste om han skulle være «more impressed or more pissed off» over at publikum synger så høyt og bra med.
Utsagnet får hele Vulkan til å le.
“Jeg skal være ærlig,” fortsetter han med et glimt i øyet idet han skrur igjen korken på vannflasken sin, “jeg tok nettopp min første vannslurk for kvelden – og det er egentlig ganske imponerende, om jeg må si det selv.” Med en selvironisk tone påpeker han at han er litt stolt av det, men på en måte som bare han kan få det til å høres ut som en vits.
Danko fortsetter å forklare at han prøver å finne den riktige tonen for neste låt, og at det er derfor han skravler så mye. Deretter, med et glimt av rockestjerneselvbevissthet, sier han:
“Here comes a song from a bit further back.”
Med det setter han i gang “Code of the Road” fra Never Too Loud (2008), og med denne låten er det ingen tvil om at responsen fra publikum er høyere. Det er et tydelig skille mellom de nye låtene og de gamle klassikerne – når Danko spiller sine mest kjente låter, er fansen helt med. Og «Code of the Road» er intet unntak. Den er hard, rett på sak og har et refreng som hele Vulkan Arena kan synge med på.
“I Think Bad Thoughts” fra Below the Belt (2010) følger tett etter, og dette er en låt som får hele rommet til å koke. Den er litt som en bil på vei ned påkjøringsrampa til E6. Før første vers er ferdig er vi nede på motorveien i hundre-og-ti.
Melodiøst og catchy med et uomtvistelig driv som går rett til publikum.
Så, som dagens joker trekker bandet opp “Mango Kid” fra I’m Alive and On Fire (2001), en tidlig klassiker fra bandets debutalbum. Publikum blir smått overrasket, men det er tydelig at de setter pris på denne funky rock’n’roll-låten. “Get High” følger tett baketter med sin lette, fengende og melodiøse energi.
Danko tar en kort pause for å snakke med publikum. Med et smil forteller han at Leo Rising faktisk er bandets tolvte album, men at vi ikke må glemme det aller viktigste albumet; –«det forrige!» Han får folk til å le med et glimt i øyet, før han sier;- “And we must not forget to have a good time!” Publikum ler og heier, og det er tydelig at denne humoren setter tonen for resten av konserten. “Hvis du ikke husker ordene, kan du alltid fake det,” ler han. “I came here to fuck shit up and to have a good time!” Publikum responderer umiddelbart med latter og applaus, og det er klart at Danko Jones har hele salen i sin hule hånd.
Perfekt innledning til “Good Time”, som blir etterfulgt av den ikke-like-populære «You are my woman»
Mot slutten av konserten får vi på løpende bånd: “Love It Louder”, “Full of Regret” og “Had Enough”
Etter en intens og energisk hoveddel, går bandet av scenen men ikke lenge etterpå kommer de tilbake for encore. Før de begynner med de absolutt siste låtene, innrømmer Danko for publikum at han faktisk ble litt nervøs på begynnelsen av konserten.
Han forteller at oppvarmingsbandet hadde nevnt at de hadde sett noen i publikum som de mente måtte være en av gutta fra Gluecifer. For Danko var dette en stor greie – han er tydeligvis en ganske stor fan av Gluecifer, og forteller at han på begynnelsen av konserten var bekymret for å prestere for dårlig på vokal, spesielt siden han måtte konsentrere seg så mye på å få gitarspillet til å sitte. Det er en morsom og ærlig refleksjon som viser at selv stjernesjiktet kan føle litt press i møte med et band de har sett opp til selv.
Og til slutt, etter denne menneskeliggjørende anekdoten, blir vi servert et solid etterspill med slagerne; “Guess Who’s Back”, “Lovercall” og “My Little RnR”. Det er i disse avslutningslåtene at Danko Jones virkelig viser sin evne til å kontrollere rommet – og publikum, som virkelig når klimaks.
Danko Jones på Vulkan Arena var en kveld fylt med både gamle klassikere og nye låter, der responsen på de nyeste sporene fra Leo Rising var noe mer forsiktig enn forventet. Bandet hadde ikke fått mye tid til å teste de nye låtene live før de kom til Oslo, og det var klart at publikum trengte litt mer tid for å koble seg på det nye materialet. Men når det gjelder de gamle favorittene, var det ingen tvil om at fansen var med fra start til slutt. Her kan du sjekke ut albumet «Leo Rising»:
Var du på konserten?
Opplevd Danko Jones live tidligere?
Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)
