Foto: Tommy Lund Pettersen - Sigur Rós i Oslo Spektrum 28.11.2024
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
Sigur Rós er Islands største musikkeksport etter Björk. Som henne, er de ikke redd for å gå nye veier. I år er de på turnè med orkester, men bytter orkester mellom hvert land. I Oslo har de med OBOrchestra. Islendingene starter meget rolig og svevende. En hører minst like mye orkester som bandet i den saktegående. “Bloðberg” fra deres siste plate Átta. Jonsis lyse vokal ligger oppå som et instrument. Det er mer blåsere på “Ekki Múkk”, strykere er i bakgrunnen. Etter hvert kommer gitarer, tangenter og vokal inn. Låta veksler i intensitet. Samspillet mellom band og orkester er sømløst. Det er vel få band som passer orkester bedre enn nettopp Sigur Rós da de er pompøse, men melodiske og fine i uttrykket. Denne låta er veldig pen, og det er litt progete, litt klassisk og litt post rock. Her et publikum filmklipp fra fremførelsen:
Piano og lette strykere innleder “Fljótavík”. Jonsis vokal har mer hørbare ord her, og er sentral i fremdriften av melodien på denne låta. Denne er mer popete i stilen enn de to foregående. “8” er nok en låt fra den nye plata. Mye svevende vokal her. Strykere er ganske sentrale, men horn og gitar hjelper til med å få et fyldig og flott lydbilde. “Von” starter med strykere. Pauke kommer inn, og strykegitar.
Gitar spilt med felebue er viktig i bandets lydbilde, men det er første låt den har vært sentral hittil i kveld. Selv om det går sakte og pent for seg, er det innimellom skikkelig trøkk i gitar, strykere og pauker. Jonsis vokal er inderlig og vakker.
“Andvari” utvikler seg rundt et plukkende gitarriff. Svevende vokal og strykere gjør låta fin. Det er også små musikalske krydder som triangel i løpet av låta. Denne avslutter med strykere og strykegitar. “Staralfur” starter med sitt legendariske pianoriff før strykere tar mer over. En lekker melodi og et av kveldens høydepunkt. Et mellomspill med akustisk gitar. Jonsis vokal driver låta fremover. Det tar litt av når blåsere kommer inn.
“Dauðalogn” starter med kor. Rolig låt som aldri tar av, men det er aldri stillestående når den veksler mellom å ha strykere og blåsere i sentrum. Vokalen får også skinne. Det går helt så sømløst over i “Varðeldur” at jeg først ikke legger merke til at det er en ny låt. I denne låta er et pianoriff sentralt. Nå er det også lettere å høre strykegitar. I tillegg kommer nok en på tangenter. Det er vakker lyd fra den tåkelagte, ganske mørke scenen. Totalinntrykket er ganske dramatisk.
Litt utypisk for et rockeband, pleier Sigur Ròs å ha pause midt i konserten. De har jo med seg orkester her, så de gjør som klassisk, og tar pauser. For publikum er jeg usikker på hvor lurt det er. Mye summing og urolig etter at orkesteret er tilbake. De mister konsentrasjonen en stund.
«Vaka» starter med strykere og piano i et riff som er gjentagende, men blir progressivt høyere. Gitar og høyfrekvent synth kommer inn. Vokalen er intens og var. Det er mye dynamikk i låta, og det låter veldig bra. En forsiktig start blir avløst av pianoriff som er sentralt i «Samskeyti». Strykere og gitarer krydrer lydbildet, men det er pianoet som er hovedinstrumentet i denne låta. Oppbygningen av låta er som post rock. Det låter som orgel og trekkspill akkompagnerer gitaren på “Heysàtan”, men det er nok noe annet.
Blåsere kommer forsiktig inn. Låta er rolig og har faktisk en pause før slutten. “Ylur” er nok en låt fra deres nyeste plate. Den har gitar både med og uten felebue, forsiktig vokal, strykere og litt piano baki der. Pent, men kanskje litt stillestående før det uti låta tar seg opp litt. Det blir nok en ny låt med «Skel». Den starter forsiktig, men ganske fort kommer strykere og gitar inn. Vokalen er inderlig. Et pianoriff legger seg oppå de andre, og det låter skikkelig bra.
“All Alright” er veldig rolig i starten. Bass, piano, og blåsere bruker tid på å komme i gang. Jonsis vokal er likevel viktigst her. Det blir likevel så rolig at det er på grensen til heismusikk. Strykere og fløyte, klagende vokal og forsiktige blåsere gir «Alafoss» et behagelig lydbilde. Det går imidlertid ikke spesielt fort, så når de endelig gir på litt, så er det på tide. Mye strykere og Jonsi, men vi hører lite til bandet.
Xylofon er sentralt i “Se Lest», så lydbildet deres endrer seg stadig. Denne har en lettere melodi enn det meste av konserten i, så er også Takk, som den er hentet fra, deres mest tilgjengelige og popete plate. Hele orkesteret kommer etter hvert inn. Xylofon og Jonsi er sentrale, men det er blåsere og pauke som får opp intensiteten på låta. Avslutningen på låta er kanskje litt for lang, men lyden er som balsam for sjelen, så vi plages ikke. “Hoppipolla” er direkte og indierockete. Låta er deres mest spilte låt på Spotify.
Selv om Jonsi og pianoriff er det som kjennetegner låta, så blir toppene i låtas intensitet hakket mer pompøst og stort med orkester. Dermed låter den enda bedre enn vanlig. Det er mer av alt, og er en fantastisk opplevelse med fullt orkester. Det er nok også den beste lyden jeg har opplevd i Oslo Spektrum.
Konserten avsluttes med et mørkt og skummelt, mollstemt og svevende lydlandskap. «Avalon» blir større med orkester, men blir mest som en epilog å regne i kveld. Den viser også litt av bredden i deres diskografi. Der finner vi alt fra post rock, klassisk, dronerock, ambient til dream pop. I kveld får vi litt av alt, med en god dæsj orkester i miksen.
