Vinylskatt: Veslefrikk

På debutalbumet deltar Hege Rimestad (fele og gitar), Frank B. Olsen (trommer), Per Vestaby (bass og munnspill), Bent Patey (gitar), Ole Giørtz (piano), Lars Helljesen (vokal), Terje Wiik (mandolin) og ikke minst Anne Grete Preus (lead vokal og frontfigur). Albumet ble innspilt i Bel Studio, mixet i Scanax Lydstudio og produsert/utgitt via det tidligere norske plateselskapet MAI i Oslo.

Veslefrikk ble oppløst i 1982. I sin aktive periode utgav bandet også albumet «1980» (1980), Kameleon (1981) og livealbumet «Live» (1982). Sistnevnte er fra deres legendariske konsert på Roskildefestivalen i 1980. Samtlige album fra Veslefrikk er slik sett noen skikkelige vinylskatter og samleobjekter. I tillegg til musikken reflekterer også Veslefrikk den opprørske ungdomsgenerasjonen på slutten av 70-tallet. En tid der ungdommen hatet «overmakta», sto på «barrikadene» med krav om frihet, selvstendighet, og absolutt ikke ville bli satt i «bås». Å lytte til låter og tekster fra debutalbumet til Veslefrikk er i seg selv nesten en slags historisk «ungdomsreise». Hør bare på åpningslåta «Vi mener i dag»:

Albumet inneholder låtene: (side A) «Vi mener i dag», «Det er deg jeg vil ha», «Lotte», «Deling i to», «Irsk Polka» (side B) «De kaller oss pøbler», «Uka er slutt», «Karakterrock» og «Veslefrikk». Spennende låter og med mye artig låttekster.

Eller hva sier du om teksten på låta «De kaller oss pøbler»:

En by som er stappfull av ungdom, en by som har voksi fort. En by med mange som prater, men en by der lite blir gjort. Sånn har det vært her lenge. Men ennå så er Storgata det tilbud vi har. Og når ungdommen i byen sier fra hvor saka står er purken det svaret vi får. Dem skjeller oss ut som pøbler, de sier vi er verre enn ungdom flest, som ruller seg rundt i søla, og bare tenker på fyll og fest. Sånn har dem jugi lenge og ingen har spurt oss hva vi mener om det. Og når vi prøver å forklare hvordan det foregår er purken det svaret vi får. Dem setter oss opp mot foreldra og sier: ungdommen er kravstor og vrang. Dem sier at vi er privilegerte som bare klager dagen lang. Sånn har dem prata lenge og foreldra våre veit ikke hva dem skal tru. Og når vi sier: denne byen er forandra fra i går er purken det svaret vi får. Vi er som ungdom pleier, verken mer eller mindre er vi. Vi krever en plass der vi møtes og der vi sjøl kan ha noe å si. Dem sier vi er pøbler…kommunens ansvar blir ikke mindre for det. Og når vi sjøl vil forandre på fritida vår er purken det svaret vi får. (tekst: Henninge Astrup – melodi: Veslefrikk)

Anne Grete Preus – Foto: Marcel Lelienhof

I 1977, som 20 åring i bandet Veslefrikk, startet den profesjonelle karrierer for fantastiske Anne Grete Preus. En erfaring som hun garantert fortsatt bærer med seg og videreutvikler i sitt unike musikkhjerte. Fra Veslefrikk til Can Can og videre som soloartist er hun en av tidenes mest betydningsfulle norske artister som både har påvirket og inspirert hele det norske musikkelskende folk i 35 år.

Forfatter Hermann Willies (Ole Fyhn) har følgende artige minner fra sitt første møte:

«Første gang jeg møtte Anne Grete Preus var i 1980, på et nachspiel i Oscars gate i Oslo. På platetallerkenen hadde en eller annen idiot klart å plassere ’Songs from a room’ med Leonard Cohen, og siden Cohen var det verste jeg visste, tok det meg nøyaktig fem sekunder å brekke skiva i to. Det var da hun dukket opp, rødvinsrockeren som bodde i leiligheten. Høy og blond og fly forbanna. Etter litt kjefting og ’faen’ og ’helvete’ skjedde det likevel noe mystisk. Anne Grete – det var altså henne – fikk plutselig noe over seg. Hun løp inn i et annet værelse, hentet en flaske vin og forsvant opp en trapp og viste seg ikke resten av kvelden. En av gjestene forklarte meg at dette var helt typisk Anne Grete. Det spilte ingen rolle om så huset var i ferd med å brenne ned, dersom hun hadde fått inspirasjon til en ny låt. Og dermed ble det selvsagt farvel til både meg og Leonard Cohen. I dag er Anne Grete Preus norsk rocks ubestridte førstedame, og jeg tror årsaken er at hun gjennom 30 år som plateartist aldri har latt seg avspore. Ikke av trender, ikke av kritikere og slett ikke av fulle folk som knuser plater. Litt av hemmeligheten er at alt artisten Anne Grete gjør, det styres innenfra. I en markedsstyrt musikkverden har hun hatt den typen påståelig, indre trøkk som skaper sitt eget marked. En venn av meg sa det slik: ’Anne Grete har aldri rotet seg bort’. Det er en god observasjon, fordi den forteller noe om en bransje og en verden der det er fort gjort å gå seg vill. Sett i bakspeilet kan nok Anne Grete ha vært corny på håret av og til, men det er også det. Som forbildet Jens Bjørneboe har hun brukt sin sårbare tøffhet til å være tøff på vegne av de sårbare, og som Bjørneboe har hun med årene fått en dypere forståelse av både drømmen og lengselen.»