Øya-aktuelle Slowdive på utsolgt Sentrum Scene – Les anmeldelsen og hør alle låtene

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Et utsolgt Sentrum Scene har lengtet etter mer fra albumaktuelle Slowdive. Pale Blue Eyes har gjort en god jobb som oppvarmere når Slowdive går på scenen til lyden av gammel ambient.

Slowdive starter konserten med åpningslåta «Shanty» fra fjorårets album «Everything Is Alive». Låta starter med en repeterende synth og svevende gitar. Trommer og fuzzgitar kommer inn etterhvert. Frontfigur Neil Halstead og multiintrumentalist og vokalist Rachel Goswell synger i rolig og behagelig duett. Det mange lag av lyd i musikken, så lydbildet er flott og behagelig. Det trøkker også litt til på slutten av låta. De følger på med nydelige «Star Rowing» som er en av de fineste låtene fra forrige tiår. Låta drives frem av et dritlekkert gitarriff. Låta har en fin melodi og det er godt trøkk i instrumentalpartiene. Bassgitaren er så kraftig at jeg kjenner det i hele kroppen. Det er litt i overkant for denne type musikk. Den gir likevel en solid rytme som sammen med piskende trommer holder låta sammen under resten av bandets svevende eskapader.

Veksler mellom fuzz og svevende gitar

«Catch The Breeze» er svevende og lekker. Vokalen er dragende i versene og engleaktig i refrengene. Plutselig gir de på med en fuzzete gitarvegg og en brumlende bass. Bassisten holder tidvis bassen like langt ned som Robert Trujillo i Metallica, men han spiller ikke SÅ hardt. «Avalyn» er ganske saktegående og rolig. Goswell synger pent. Bandet gir på i et fuzza instrumentalparti. Ellers er det så rolig at låta minner om Sigur Ros, men det er nok Slowdive inspirerte islendingene heller enn omvendt. «Crazy For You» starter med en gitarloop med masse ekko. Det er litt teknisk knot i starten, men det kommer fort inn i det igjen. Hele låta er preget av ekko, særlig i vokalen.

Det er skurrete og fuzza. Dessverre stopper bandet når de er på vei inn i et hardt og tøft crescendo mot slutten av låta som tidvis har mye støy og distortion, men jeg liker det.

Når et band spiller en akkord og noen hyler i salen, er det ofte et godt tegn. «Souvlaki Space Station» starter rolig med nettopp denne gitarakkorden i sentrum. Goswells vokal er så forsiktig at den drukner i støyen når resten av bandet gir på. Låta avslutter hardt, fuzza og svevende med piskende og frenetiske trommer. En synthakkord starter «Chained to A Cloud«. En dyp, brummende bass følger og gitarene fyller på i bakgrunnen. Først Goswell alene på vokal, før Halstead blir med i duett på denne rolige og fine låta. Når Rachel Goswell danser gyngende til «Kisses», skjønner vi at det aldri blir hardt og fort. Her holder Slowdive det pent, pyntelig og drømmende bortsett fra litt trøkk mot slutten. En lekker gitarlick og en svevende duett gjør låta.

Shogazelegender

Nydelige «Sugar For The Pill» er andre singel fra dere selvtitulerte comebackplate fra 2017. Jeg og de fleste andre i salen kjenner fort igjen låta på gitarriffet. Låta er rolig og fin med et lekkert gitarspill. Bassen tar voldsomt mye plass her. Det skjuler noen av de fine detaljene i låta. For første gang i kveld sier Neil Halstead noe mellom låtene, og det er bare å introdusere neste låt. Dermed lever han opp til myten om at shoegazeband er veldig knappe med småpraten fra scenen. «Allison» er rolig og svevende drømmepop. På refrenget lever låta opp til sjangerens navn, men de drar på med et instrumentalparti mot slutten av låta. De må selvfølgelig gi seg før det tar av.

«Where The Sun Hits» er bandets aller fineste låt. Den var med å definere sjangeren shoegaze på 90-tallet. Låta veksler mellom rolige refreng og utsvevende fuzzdrevne instrumentalpartier som til dels drar på ganske hardt. Detter er både dritlekkert og tøft. Syd Barrett-coveren «Golden Hair» avslutter hovedsettet. Selv Rachel Goswell prater litt nå. Hun takker for et godt publikum før hun starter låta alene med en forsiktig gitar svevende under fra Neil Halstead som eneste akkompagnement. Plutselig kommer hele bandet inn og vi får rolig, men fjongt gitarspill. Goswell forsvinner en stund fra scenen, og den ellers anonyme Christian Savill frem og gir på skikkelig. Det er vanskelig å høre originallåta når bandet avslutter hovedsettet med et utsvevende, fuzzdrevet og tøft gitarøs.

Varierte ekstranumre

Etter en kort pause kommer Slowdive på med den rolige og fine «Dagger«. En semiakustisk og nedpå låt der heldigvis de fleste i salen har vett nok til å holde kjeft. Bandet har et helt annet tempo og intensitet på «The Slab«. Det er et repeterende riff i starten av låta. Svevende synth og fuzz er også fremtredende. Bandet roer det ned når Goswell synger. Halstead krydrer låta med flere gitarriff, og blir bygget oppunder av Savills fuzza gitar. Halstead annonserer siste låt «40 Days». Det er mye fuzz og rolig vokal som drukner litt i støyen. De støyer så mye her at selv melodien drukner litt i denne siste utblåsningen fra shoegazelegendene for denne gang.

Selv om Slowdive tidvis er støyete, har de aldri intensiteten til heavy. De holder det rolig i tempo og spiller tidvis skikkelig lekkert. For oss som liker fuzz og gode melodier, er Slowdive en kjær skatt, og for meg er «When The Sun Hits» en av mine favorittlåter, så da de spilte den var kvelden redda.

Her kan du høre samtlige låter fra konserten:

Trykk her for å følge spillelisten

Trykk her for å følge Rockman på Spotify

Var du på Sentrum Scene?

– Opplevd bandet live tidligere?

Del dine kommentarer og bilder/filmsnutter på Rockman facebook