Musikk
Konsertanmeldelse: Ledfoot, rå musikalitet og rampete sjarm
Skrevet av Ingrid Annett Salomonsen
Ledfoot på Blaker Skanse – 13.09.25
Kvelden fikk en småkomisk åpning. Før musikken startet, kom en mann i gul vest ut på scenen og beklaget at konserten var forsinket – de hadde visst regnet feil på klokkeslettene. Da Ledfoot selv entret scenen noen minutter senere, fulgte han opp med en glimt-i-øyet-forklaring: forsinkelsen skyldtes sminken til Annette og at buksene til Rolf ikke passet helt som de skulle. Publikum lo, og stemningen var lett da første toner endelig brøt stillheten.
Åpningen med “Dead of the Night” satte tonen: mørk, rå og kompromissløs. Deretter kom “Right Down the Hole”, og i etterkant tok Ledfoot seg tid til å prate med publikum. Han fortalte med et smil at han hadde brukt to år på å skrive låter om “assholes” til TV-serien Exit, og at neste låt han skulle spille nok var “asshole-song nr. 22” – “about my favorite asshole.” Publikum lo mildt, og det ble tydelig at Ledfoot ikke bare er en mester på gitaren, men også en karismatisk historieforteller mellom låtene.
Så fulgte “Better Than Bad”, før “Where I Lost Hope” tok kvelden i en mer kaotisk retning. Her ble det mye armer og bein – med gitaren i hendene og en perkusjonspedal under hver fot, mistet han til slutt kontrollen på vinglasset som sto ved siden av krakken. Det hele veltet utover gulvet, og han kommenterte tørt og lattermildt: “Fuck it, I spilled my wine. It’s all over…” Publikum lo, og det ble et sjarmerende øyeblikk som understreket hvor menneskelig og ujålete Ledfoot er, selv midt i et intenst musikalsk uttrykk.
Deretter fulgte “My Empty Heart”, en av låtene fra hans nyeste skive Plain Simple Honesty. Den ble mottatt med stille oppmerksomhet, som om publikum lyttet ekstra nøye. Etter en kort pause kom “Perdition”, den lavmælte “I’ve Never Been” og den vakre “Crystal River” – også fra Plain Simple Honesty. Her ble det tydelig at Ledfoot fortsatt har mye nytt å by på, og at de ferske låtene står trygt side om side med de mer etablerte klassikerne.
Med “Thunder and Rain” kom et av kveldens mest slagkraftige øyeblikk. I refrenget sang han med en nesten fysisk intensitet: “I got scars on my scars, I’ve got hate in my veins / And nothing inside me but thunder and rain.” Ordene hang tungt i rommet, og man kunne kjenne tyngden av livserfaring slå inn. Overgangen til “Destiny” løftet igjen stemningen, men publikum holdt seg fortsatt til den rolige, nikkende responsen – typisk for et 50+ norsk publikum.
Midtpartiet med “House of Restitution”, “The Day I Died” og “The Man I Am” var noen av de mest kraftfulle øyeblikkene, med gitartoner som satt som hogg i murveggene på Blaker Skanse.
Så ble stemningen mørkere igjen: “Dead Man”, “Honesty” og “Save My Ass” løftet frem den mer introspektive siden av Ledfoot. Selv om salen var rolig, føltes dette som noen av de mest gripende øyeblikkene. Mot slutten fikk vi den mer kjente “Wicked State of Mind”, deretter “Unforgiven” og “Mean to Me”, før kvelden ble avrundet med den aller mest kjente låta “High Hopes” – et lysere punktum, men fremført med samme rå kant som resten av settet.
Alt i alt leverte Ledfoot en konsert full av musikalitet, humor og menneskelig nærhet. Han spiller ikke bare låter, han bygger en hel fortelling – og med små glimt av humor, som da han pratet om Exit eller lo av å velte vinglasset, fikk kvelden en sjarmerende balanse mellom alvor og lek. At de nye låtene fra Plain Simple Honesty smeltet så naturlig inn i settet, er et tegn på at Ledfoot fortsatt er i rivende utvikling som artist.
Trykk her for fet guide over norske aktive rockeband
Var du på konserten?
Opplevd Ledfoot live tidligere?
Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)
