Musikk
John Grant en musikalsk kameleon
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
John Grant er aktuell med plata «The Art Of The Lie» og er derfor på turne. Den eneste konserten den sjangerhoppende amerikaneren har i Norge er på Rockefeller. Her er Rockman tilstede.
Rockefeller er langt fra utsolgt, men det er fullt nede.
Konserten har en rar intro med noe som minner om samtidsmusikk. Bandet kommer på og spiller med, slik at det blir en delvis overgang til John Grant sin musikk. En groovy og beatdreven låt starter konserten. Grants klare og tydelige vokal er i sentrum. Han spiller keytar mellom versene på den sprelske åpningslåta «All That School For Nothing».
“Black Belt” er ganske rocka, selv om synth tar mye plass i lydbildet. Bassriffet rocker. John Grant leker seg med synth og modulator når han ikke synger den fengende melodien. Det låter som en blanding av eksperimentell elektronika og indierock. “Marz” er i utgangspunktet en rolig låt, men her er det litt ekstra trøkk i synth og en brummende bass.
Låta avslutter i en kakafoni med mye spesiell synth og kraftige trommer. Det roer seg ned og glir over i en rolig “It Doesn’t Matter To Him”. Denne har en deilig bass og en deilig stemme fra Grant.
Resten av bandet holder seg i bakgrunnen her. Under den avsluttende synthsoloen hans, høres bandet ut som dream pop / shoegaze.
John Grant har stadige skifter i tempo og sjanger. Det blir en voldsom overgang til den funky “It’s A Bitch”. En dansbar, funky og kort låt. Han takker publikum i det han setter seg ned ved pianoet og roer det ned igjen. Kappen hans kunne nesten vært lånt fra Elton John. Han er alene på pianoet når han spiller den nydelige “Is He Strange”. Grant fortsetter alene ved pianoet med like flotte “Touch & Go”.
John Grant hyller Sinead O’Connor og mener han hører henne synge når han spiller den nydelige og svevende “Glacier”. Teksten på låta er spesielt god. Den handler om bygdedyret og at en må tro på seg selv, om jeg forstår rett. En stor tekst fremført klart og tydelig med en stor stemme. Teksten på “It’s Easier” handler om at det er lettere å bare gå enn å bli forlatt senere. Det er kanskje en litt negativ innstilling til livet, men låta er fin.
Grant har en brå overgang til mye beats. Han er fortsatt alene, men har byttet instrumenter og vandrer litt rundt på scenen. Han ser litt ut som en gal professor der han vandrer mellom modulator og en synth som høres ut som Moog i en svart kåpe.
“Pale Green Ghost” er både fengende og har godt med sprett og fart, selv om han leker litt med støy og andre finurligheter.
Bandet er tilbake til “Boy From Michigan”. En låt med lavt tempo, men høyt trøkk. Vokalen er imponerende der han drar på i løpet av refrenget. Låta avslutter med mye synth og greier.
“The Rusty Bull” låter som en melodiøs blanding av Elbow og Ladytron. Lydbildet høres ganske organisk ut fordi de bruker både gitar og bass i tillegg til både beat og melodi fra synther.
“Father” har rytmer som høres ut som et av de fabrikkinnspilte forhåndsprogrammeringene på en Casio-synth. Vokalen er gjemt bak vokoder. Ellers er det en rolig låt på piano med fin melodi. Litt bak i lydbildet er også en fuzza gitarsolo. Her er lydbildet så spesielt at det ikke burde funke, men det gjør det. Det blir mer rytmer og fart igjen på “Meek AF” som er en låt det er vanskelig å plassere musikalsk. Låta har både typisk 80-talls og mer moderne synth. Gitaren veksler mellom ganske hardt og et lett gitarlick. Trommisen bytter instrument minst fire ganger i løpet av låta. Om enn litt schizofrent, så låter det tøft.
John Grant har en Jesuslignende figur lik Ebbott i Soundtrack Of Our Lives.
Synthete shoegaze i starten av “The Child Catcher», men det blir gradvis både piano og en hårete gitarsolo. Det er likevel ganske svevende gjennom hele låten. Grant skryter av Susanne Sundfør før han avslutter hovedsettet med “Chicken Bones”. Her er det litt indiepop, litt jazzfusion og en god dæsj rocka funk. Keytar gjør at 80-tallet sier hallo og takk for sist. Denne er det umulig å plassere, da låta er innom sikkert 10 musikkstiler til som jeg ikke har nevnt.
Ekstranummerne får en rolig start med den nye låta “Laura Lou”. Han er alene på en svevende synth og synger med litt mindre voldsom vokoder enn forrige gang han brukte det. Han har et mellomspill der en annen synth låter som en kvinnelig asiat som synger. Låta har et spennende lydbilde, men ikke den mest fengende i kveld. Han takker bandet, før han tilsynelatende avslutter med hans største hit, “GMF”.
Det er en relativt rolig låt, men den er utrolig fengende. Litt trøkk er det, men låta har ingen av hans musikalske krumspring som har gjort kveldens konsert spesiell. Dette er bare en lett rocka popperle som er vanskelig å ikke like. Bandet går av scenen, men hovedpersonen kommer straks tilbake og avslutter alene ved pianoet igjen med “Sigorney Weaver”. En intens vokal og fint elpianospill gjør den nydelige låta til en verdig og intim avslutter.
Ikke alt er like rocka i løpet av en konsert med John Grant, men han er en musikalsk kameleon og er innom så mange stilarter på under to timer at alle skulle kunne finne noe å like her. Jeg finner mye å like i løpet av konserten og kommer nok til å være tilstede neste gang mannen er i Oslo-området.
Var du på konserten?
Opplevd John Grant tidligere?
