Dropkick Murphys på Sentrum Scene: – Intimt og eksplosivt

Sentrum Scene, Oslo, 20. oktober 2025

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Konserten er flyttet fra Unity Arena, og det er jeg glad for, fordi de passer bedre på den mer intime Sentrum Scene. Dropkick Murphys har hatt gode oppvarmingsband med tøff hardcore fra Haywire og frisk paddypunk fra Frank Turner. Og når de går på er salen temmelig full og stemningen meget god. Blir ropt på scenen som om publikum er fotballfans.

Dropkick Murphys starter friskt med “Boys Are Back». Låta har allsang, sekkepipe og en intens vokalist som pisker med seg publikum. Hva mer kan man forvente av paddypunk? God stemning, ja. Der er bandet virkelig gode. En litt roligere “Skinhead On The MBTA” er med trekkspill i stedet for sekkepipe. Låta er kanskje mer i retning partyrocken til Alestorm enn paddypunk. Farta går opp et par hakk med “Who’ll Stand With Us”. Her er det paddypunk i full fart. Sekkepipa er nesten like intens som vokalen.

“Johnny, I Hardly Knew Ya” får allsangen til å runge. Et riff fra en irsk fløyte ligger under mens gitarøset fyller salen. Vokalisten og en på banjo er i fyr og flamme. Det er også publikum. “Fiending For The Lies” har faktisk et roligere parti. Det brukes til å dra med seg publikum på en kort og tøff låt. “Longshot” er så rask at fela går varm mens gitarene øser på. Bassriff og flerstemt refreng med et medrivende refreng løfter stemningen enda et hakk.

Dropkick har heldigvis evnen til å roe det ned litt innimellom, ellers ville det bli slitsomt både for dem på og foran scenen. “Ripping Up The Boundary Line» er en litt roligere låt som kan minne litt om The Pogues. Publikum er med på klapping i refrenget. Som en motsats til denne er “The Bonny” vill og rask. Publikum foran scenen svarer med circle pit. Den er en av deres coverlåter som er mer kjent med Dropkick Murphys enn originalen. I statene er nok deres versjon av “Finnegans Wake» mest kjent, men denne irske tradlåta finnes det mange versjoner av, der The Dubliners sin nok er mest spilt. Ingen er like raske og harde som kveldens band med deres ville gitarøs av en versjon av en tradisjonell vise..

Det er visstnok første gang de spiller “Streetlights” live i Europa. Den er fra deres nye plate For The People. Låta er frisk og punkete uten å være så hard. En akustisk gitar er uvant å høre på konsert med dem, men det er greit med litt variasjon i settet. «Good Rats” er den roligste låta hittil. Det stopper ikke bandet fra å piske opp stemninga.Vilt rask låt med et ropende refreng følger. Kort og frisk, men rotete låt

Vokalist Al Barr prater til publikum mot fascisme og takker bandene som spilte før dem i kveld. Bandet kjører på videre med “Chesterfields & Aftershave”, som har et litt roligere vers, men et allsangvennlig refreng får med seg publikum. Kassegitar og irsk fløyte skaper litt melodi i galskapen. Banjo, trekkspill og hoiende vokal driver «Boys On The Docks» fremover. Gitarene er stort sett på fullt øs, bortsett fra når de to på nevnte instrumenter skal vise seg frem.

Bandet har et lite stopp, og da kommer fotballropene fra publikum tilbake. «The Green Fields Of France», som handler om første verdenskrig, høres ut som en irsk tradlåt. En litt roligere låt med et allsangvennlig refreng. Gitarene er i bakgrunnen, mens sekkepipe og piano skinner.

Sekkepipa får mer oppmerksomhet i en kort, men tøff instrumentallåt. Tempoet går opp enda et hakk når de spiller første låta vokalisten skrev. En vill punklåt med hey hey i refreng som drar med seg publikum. De følger på med en medium rocka låt som like godt kunne vært spilt av Flogging Molly. Så kommer en kort snutt av Bruce Springsteen sin «American Land» med noe som høres ut som gælisk tekst.

Stemningen står i taket under selveste “The State Of Massachusetts” Allsangen runger og moshpiten er igang foran scenen. Du veit det er paddypunk når det er fløyte og banjo har riffene, mens gitarene gir trøkket. Vokalen er intens som alltid.

«Walk Away» sitt flerstemmige refreng holder stemninga oppe. Det er bra trøkk i denne. De fortsetter hitparaden og «Rose Tattoo» er så populær at allsangen nesten overdøver vokalisten. Den heftige låta friskes opp med et ukuleleriff. «Workers Song» er rask, men melodiøs. Flerstemt refreng og gitarsolo løfter låta til nye høyder. Bandet takker for seg og later til å gå av, men publikum drar de i gang igjen.

Bandet er raskt i gang igjen med den tøffe «Shipping Of To Boston», en av flere låter som får galleriet til å gynge. Allsangen er faktisk kraftigst bakerst i salen. Banjoriff og fullt øs fra vokal og gitar fyrer opp publikum før siste låt. Hele gulvet er moshpit under avsluttende «Big Man”. Låta er ikke all verden, men intensiteten på scenen og stemninga foran scenen er legendarisk. Bandet har fullt øs fra scenen. Det låter litt skeivt og røft, men de har alltid total kontroll.

Det er sjelden jeg ser et band har så tak på publikum gjennom hele kvelden. Stemningen er gjennomgående stort sett euforisk til tross for at de spiller flere nye låter. Det er alltid gøy på konsert med Dropkick Murphys.

Var du på konserten?

Opplevd Dropkick Murphys live tidligere?

Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)