Deep Purple i Oslo: Jeg senket forventningene – Det skulle vise seg å være helt unødvendig!

Skrevet av Ingrid Annett Salomonsen

Deep Purple, Oslo Spektrum 28.10.26

Jeg dro til Oslo Spektrum med senkede forventninger til Deep Purple. Det viste seg å være helt unødvendig. Dette ble en meget god konsert fra begynnelse til slutt, og jeg dro hjem godt fornøyd med hele opplevelsen.

På scenen sto Ian Gillan på vokal, Ian Paice bak trommene, Roger Glover på bass, Don Airey på keyboard og Simon McBride på gitar.

Det er en rutinert gjeng som har vært gjennom det meste. Gillan og Glover er begge rundt 80 år, men bandet viste at det fortsatt har mye å by på.

McBride ble fast medlem i september 2022, etter at Steve Morse måtte trekke seg på grunn av personlige og familiære forhold. Morse ønsket å være sammen med kona Janine, som kjempet mot kreft. McBride hadde allerede vikariert for bandet, og fikk etter hvert den faste plassen. På scenen i Oslo viste McBride at han har funnet seg godt til rette.

Det var litt underlig å være på rockekonsert der alle hadde sitteplasser, men det var egentlig ganske behagelig. Fra rad åtte, litt til høyre for scenen, hadde jeg god utsikt til både musikerne og skjermene.

Sceneshowet var rett og slett imponerende. Kameraer var plassert rundt omkring, og bildene ble vist med strålende oppløsning på store skjermer på begge sider av scenen og på selve scenebakgrunnen. Vi fikk nærbilder av tangenter, gitarer og musikere, og alle fikk sin del av oppmerksomheten.

Lyssettingen var også svært god. Her er det tydeligvis folk i produksjonen som kan jobben sin, og som vet nøyaktig når de skal filme hva. Kvalitet til fingerspissene. Jeg skulle ønske alle konsertene jeg går på, kunne være like godt produsert.

Åpningen med «Highway Star» fra Machine Head (1972) satt godt. På skjermen fikk vi en stilig bilsekvens, og Simon McBride leverte en knallbra gitarsolo. Jeg la samtidig merke til at Ian Gillan skalv litt på hånden han holdt mikrofonen med. Det som imponerte meg mest, var likevel hvor godt stemmen faktisk fungerte. Han traff de høye tonene med få glipper, og etter hvert som konserten utviklet seg, virket stemmen bare bedre og bedre.

Etter «Into the Fire», fra Deep Purple in Rock (1970), introduserte Gillan McBride, som fikk vise hva han er god for. Han spiller som om han aldri har gjort noe annet i livet. Jeg la også merke til fuglene på gitarhalsen hans, en liten detalj som festet seg hos meg. Gitarsoloen var imponerende, men lyden var i skarpeste laget. Jeg skulle gjerne hatt den et lite hakk lavere, slik at jeg kunne nyte spillet enda bedre.

Det var nemlig litt mye diskant gjennom konserten, særlig fra keyboardet. Den første keyboardsoloen ble ganske lang og skarp for ørene. Den andre fungerte langt bedre, med forskjellige lydeffekter og et spenn som blant annet gikk via kirkeorgel, «Solveigs sang» og «Dovregubbens hall». Her fikk Don Airey vist mer av variasjonen han har å by på.

Samtidig er jeg litt usikker på hvor mye jeg skal kritisere lyden. Den skarpe toppen kan kanskje også være en del av Deep Purples særegne uttrykk. Enkelte partier hadde nesten en gammel platespillerklang over seg. Men for min del ble det tidvis litt i meste laget.

På «Arrogant Boy» bet jeg meg merke i følelsen Ian Gillan la i linjen «Oh Billy, what have you done». Det var noe ved måten han framførte den på som gjorde at akkurat disse ordene festet seg hos meg. «Diablo» skilte seg ut med en mer snakkende og fortellende form. Låten skal være basert på en sann historie, og Gillan tok fram munnspillet. Begge låtene er fra det nye albumet SPLAT!. Det var fint å få variasjon i uttrykket når bandet vekslet mellom nyere materiale og låter som har vært med dem i flere tiår.

På «Lazy» fra Machine Head fikk Gillan brukt tamburinen, og min personlige favoritt kom med «Sometimes I Feel Like Screaming» fra Purpendicular (1996). Her syntes jeg vokalen virkelig kom til sin rett. Det var et av øyeblikkene der jeg kjente ekstra på hvor positivt overrasket jeg var over konserten.

Jeg likte også «Guinnesis», en instrumental med tydelig progrockpreg. Navnet ga meg assosiasjoner til Genesis med en irsk vri. Det var i hvert fall slik jeg opplevde det. Senere kom «Hush», opprinnelig skrevet av Joe South og spilt inn av Deep Purple på debutalbumet Shades of Deep Purple (1968).

Låten var fengende, og konturene av dansende damer på skjermene ga den et ekstra visuelt løft. Gitar- og keyboardduellen mellom McBride og Airey var helt rå.

Virkelig bra.

Det var likevel «Smoke on the Water», også fra Machine Head (1972), som utløste kveldens største jubel. Publikum sang med, og klassikeren fikk den responsen man kunne forvente. Men rett etter at låten var ferdig, skjedde noe som trakk litt ned for min del. Flere titalls mennesker reiste seg og forlot salen.

Siden publikum ellers stort sett hadde sittet gjennom konserten, ble det svært tydelig. Det virket nesten som om noen hadde fått høre låten de kom for, og mente at resten av kvelden var over.

Heldigvis var det fortsatt mange igjen til «Black Night», som også er en skikkelig slager. Den ble opprinnelig gitt ut som singel i 1970, samme år som Deep Purple in Rock, og holdt en god del av publikum på plassene sine. Alt i alt var dette en konsert som innfridde langt mer enn jeg hadde forventet. Lyden kunne vært litt mindre skarp, og det var synd at så mange gikk etter «Smoke on the Water». Men musikerne leverte, Gillan imponerte, McBride viste fram gitarferdighetene sine, og produksjonen var i en klasse jeg gjerne skulle sett oftere.

Jeg kom med lave forventninger og dro hjem godt fornøyd. Deep Purple viste at det fremdeles er mye å hente på scenen – og at en gjennomført konsert handler om langt mer enn bare å spille de gamle hitene.

Her en publikumsvideo fra konserten:

Slik var spillelisten:

1. Highway Star
2. A Bit on the Side
3. Into the Fire
4. Arrogant Boy
5. Diablo
6. Lazy
7. Sometimes I Feel Like Screaming
8. Sacred Land
9. Lazy Sod
10. Perfect Strangers
11. Space Truckin’
12. Smoke on the Water
13. Guinnesis
14. Hush
15. Black Night

Historisk øyeblikk: Ritchie Blackmore tilbake

Steve Morse slutter i Deep Purple

Deep Purple «Made In Japan» – Tidenes livealbum

Deep Purple hedret med norsk «Walk of Fame»

Test din Deep Purple fanstatus her

👉 Nye norske rockelåter 2026:

Trykk her for stor guide over norske aktive rockeband

Trykk her for å følge Rockman på Instagram

Var du på konserten?

Opplevd Deep Purple live tidligere?

Del dine kommentarer, bilder og filmklipp på Rockman facebook tilhengerside ( her )