Musikk
Anmeldelse: Richard Hawley og Jonas Alaska i Operaen
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
Rockmans utsendte er på første rad. Det er ikke utsolgt, men ganske fullt.
Jonas Alaska varmer opp. Litt på tøys sier han at det er feil booking. Han starter med sin tristeste sang, ifølge han selv. En rolig og behagelig akustisk låt. Alaska har en løs og fjasete prat mellom de litt melankolske låtene. «On The Floor» handler om å leke med ungene. En rolig låt fra det nærmeste Norge kommer Bob Dylan. «I Don’t Wanna Die» er visstnok en gladsang. Kanskje etter hans målestokk, men skyggesiden lurer ofte i hans tekster. Vokalen og harmoniene kan minne litt om tidlig Dylan. Da passer munnspillet godt inn.
Forrige plate prøvde han å skrive låter for store popartister, men endte opp med å gi dem ut selv. «You Don’t Know How To Dance» blir solgt inn som ganske Shania Twain, men er heldigvis mest en fengende låt i hans stil.
«Store Lillebjørn» er en fin hyllest til Lillebjørn Nilsen. Denne er en kombo av han og Lillebjørn i stilen. Han må gjerne fortsette å skrive på norsk, for teksten her er nydelig. Det er litt mer hverdagsbilde over «Pappaen Din». Tempoet har gått opp så mye at det minner mer om Øystein Sunde enn hans tidligere bandkamerat. Alaska avslutter med det han kaller en julesang fra en junkie. En unnskyldning til junkiens mor. «If I Don’t Come This Christmas» Er en veldig rolig og melankolsk låt, med en vibrato i stemmen. Tiltross for rolig tempo, er det inderlig og intenst.
Til tross for den store salen Jonas Alaskas oppvarming som nært og inderlig som gir mersmak
Den tidligere Pulp.gitaristen Richard Hawley har rukket å ha en lang solokarriere etter det.
Han har gitt ut en rekke kritikerroste album og er nå klar for selveste Operaen i Oslo.
Richard Hawley og bandet går på litt før tiden, og starter med en ganske rocka med «She Brings The Sunlight». Stemmen er ganske raspete, slik at låta minner om Mark Lanegan. Rolig tempo, men rocka lydbilde. Jazztrommer og tidvis hvinende gitarer.
Den forsiktige «As The Dawn Breaks» er roligere. Han har funnet frem kassegitar og stemmen hans minner mer om en crooner. Det låter pent, og en hører at han har med dyktige musikere.
«Open Up Your Door» er også ganske crooner i stilen, men bandet gir på så lydbildet blir massivt. Strykere er det nok keyboardisten som står for, selv om det hadde vært plass til flere enn bandet på operaens enorme scene. Tilbake til alternativ rock sound på «Prizm In Jeans». Rolig Lanegan i stilen. Det går mer i lekre detaljer enn soloer, men etter hvert kommer gitarsoloen også. Det må være noe i harmoniene eller gitarspillet som minner om Bon Jovi, for ellers er vi noen mil unna Blaze Of Glory. En tøff låt med et dynamisk lydbilde som bølger mellom fullt trøkk og litt roligere. Låta avslutter med hvinende gitarer og kveldens hardeste lydbilde hittil.
«Deep Space» høres temmelig britisk ut, av stiff upper lip-typen a la Morrissey. Det låter tøft og bandet leker seg litt med låta. Spesielt gitarspillet lever sitt eget liv mellom versene. Låta i seg selv er litt monoton, så leken er kjærkommen. Hawley forteller at neste låt skrev da han var 16, så han har alltid vært en ‘miserable fucker’ ifølge han selv. «Just Like The Rain» minner om Mark Knopfler med litt tempo, så låtteft har han nok alltid hatt, selv om han ikke alltid har følt seg topp.
Richard Hawley fortsetter å variere tempo mellom låtene. En mye roligere låt, som en Elvis-ballade eller Frank Sinatra crooner låt høres pen og flott ut. Det blir imidlertid trøkk igjen med en nydelige «Tonight The Streets Are Yours». Denne ekstremt fengende låta er hans beste ifølge meg. Lyden er enda flottere her i Operaen enn jeg har hørt den før. Et godt trøkk i bandet og en inderlig stemme løfter denne britpopballaden enda et hakk. Dynamikken i konserten er litt oppsummert med «Alone». Låta har hvinende gitarer mellom rolige vers og et ganske fengende refreng og er en rask og kort låt.
Strykere fra keyboardisten starter den rolige og nydelige croonerlåta «Coles Corner» Under den flotte låta viser han hvor han kommer fra ved å løfte et skilt der det står welcome to Sheffield. Det er tidvis fullt trøkk igjen med «Leave Your Body Behind You». Den har et rolig vers, ellers er den en rocka låt. Hvinende gitarer og stødig komp. Kanskje den hardeste hittil. Litt moderne blues over denne, i retning Rival Sons.
«Heavy Rain» er rolig, men med et fyldig og fint lydbilde. Stemmen hans kommer virkelig til sin rett her. Neste låt starter enda roligere, men det er litt trøkk i refrenget i en ellers nedpå låt. En gitarsolo løfter låta veldig mot slutten, og skaper litt dynamikk i låta «Don’t Stare Up The Sun». «Is There A Pill» er en midtempo alternativ rockelåt. Det blir mer og mer fuzzdrevet utover i låta, og det høres ganske tøft ut.
Richard Hawley har en bandintro før siste låt i hovedsettet, den ganske rocka «Heart Of Oak». Her hører vi at det er noen musikalske likheter mellom Hawley og bandet han tidligere spilte gitar i, Pulp. Fremtoningen hans minner også om Jarvis Cocker. Jeg så de i sommer. Det er utelukkende positivt ment. De rocker på mot slutten av låta. Folk reiser seg og danser. Trampeklapp fra et voksent publikum som er meget fornøyd med Hawley. Den stormende jubelen gjør at bandet kommer på etter kort tid.
Hawley skryter av publikum før den roligste låta i kveld. «People» har kun bass og akustiske gitarer i tillegg til hans behagelige stemme. Den mørke stemmen og den mørke teksten minner mer om Mark Lanegan enn crooner. Intens og sårt, spesielt på første rad føles det nært.
Raske «I’m Looking For Someone To Find Me» er en spretten låt med en fin melodi. Koring og gitarsolo løfter denne enda et hakk. Et avsluttende da capo hinter om at det er siste låt. Likevel tar de en til.
Siste låt starter rolig, med dyp stemme og fint gitarspill. Her skulle det vært ekte strykere, men vi får nøye oss med keyboardisten. Låta og lydbildet er nydelig på den avsluttende “The Ocean”. Det går pent og pyntelig for seg, men her i Operaen passer det seg å avslutte med en rolig låt. Låta tar seg opp etterhvert, så avslutningen blir ikke så rolig som jeg så for meg.
Med fuzz og hvinende gitarer i rolig tempo skulle nesten tro at de hadde hørt mye på Neil Young. Det høres i alle fall slik ut i denne siste utblåsningen før bandet reiser videre. Pen, mektig og flott avslutning på en variert, men strålende konsert.
Var du på konserten?
Opplevd R. Hawley eller J. Alaska live tidligere?
