Musikk

Geese overrasket Øya med rå energi og herlig galskap på scenen

Published

2 timer ago

17. august 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Teodor Bjerrang, Rockman - Geese, Øya 13.08.26

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Geese, Øya 13. august 2026

Det som starter som en ganske standard indierock-konsert tar seg opp rundt tredje låt. Bortsett fra en litt for nasal og intens vokal, høres de bra ut. Jeg synes bandet har bra trøkk.

_{Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Geese}

Som vokalen, så er bandet litt vindskeivt, men ikke verre enn at det er sjarmerende.

Vokalisten er som kan minne om en blanding av bergensk indie og Real Ones. Den passer ikke like godt til alle, men bandet spiller livlig og artig indierock som det er lett å la seg rive med av.

Den trillende gitaren låter på fjerde låt er nydelig. Det er mye prating blant publikum her. De blir overdøvet av en rask og frisk rocker. Bandet har rene utblåsningen mot slutten av låta.

Sputnik sin “Skilles Johanne” spilles på anlegget av en eller annen grunn. Geese blir heldigvis ikke inspirert av Sputnik, så bandet tar helt av på “2122” etter snutten. Det låter litt som John Spencer.

En tøff låt med en god del galskap. Bassen er vill, og låter nesten som Primus. Bandet går tilbake til amerikana/ indie på «100 Horses», men trøkket tar seg opp utover låta.

Trommisen tar av og bassisten følger litt på. De følger på med «Cowboy Nudes», som er en blanding av blues og amerikana. En av deres mest kjente som til tider er en ganske intens låt.

Et heftig riff og piskende trommer starter en rocker. Melodien følger ikke helt opp, men bare intensiteten i denne gjør at folk tar av. De starter på en rolig låt og folk jubler. Er de sikker på at dette ikke er Beirut? Det høres veldig sånn ut, frem til de tar av så mye at Beirut hadde fått utslett.

Geese har en ikke spesielt positiv tekst på “Taxes”. I should burn in hell, synges det. Låta er pompøs til dem å være. Publikum fungerer som kor og hjelper til på den sakrale følelsen i starten av låta.

De tar av med voldsomme trommer og gitarer som spiller mot hverandre.

Klimpring og messende vokal før de blåser på med gitarvegg og ropende vokal i en kort utblåsning. «Trinidad», som er kveldens siste, avslutter overraskende nok med å tidvis høres ut som The Doors. Geese overrasker meg positivt med en variert og spenstig konsert.