For de som ikke kjenner Sólstafir så godt, så var dette et av de absolutt mest spennende bandene fra Island på midten av 90-tallet. Bare navnet den gangen fikk jeg en umiddelbar tiltrekning til.
Og en demo de ga ut i røflig 1995-96, var som å få servert norsk black metal alá Burzum. På den tiden var det selvsagt en innertier. Lyden, vokalen og at det selvsagt kom fra Island, the land of the Gods, var heller ingen ulempe. Jeg mener å huske at vi til og med at vi var “pen pals” en liten periode etter demoutgivelsen. Det var da vi skrev og sendte fysiske brev til hverandre med cash og kassetter for å pleie kontakter. Vel vel, nok om det… I dag, ca 30 år etterpå, er dette islandske bandet en helt annen historie. Selv om forandringen til dette musikalske landskapet kom relativt tidlig, det skal sies, så har Sólstafir blitt en slags instutisjon fra Island. Musikken har tatt veien fra black metal til et mer post-rock preg og et melankolsk lydbilde, men dette kler de sinnsykt godt.
Musikken er fantastisk og navnet Sólstafir passer kanskje musikken bedre enn noensinne. Og når man står her på Midgardsblot på gresset, med god stemning, masse folk, så er det lett å lene seg tilbake, lukke øynene og la musikken gro innover. De partiene hvor de leverer disse rolige suggerende linjene så føles det som om man står på en topp og skuer utover det majestetiske landskapet som Island byr på.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Sólstafir
Det er et musikalsk lydbilde man blir trukket inn i. Og det er det som er så spennende og interessant med Sólstafir. De skaper en rå kontrast mellom tunge, seige gitarer og de sårbare, svevende vokalmelodiene som kan få hvem som helst til å glemme tid og sted.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Sólstafir
Med Aðalbjörn Tryggvason i spissen byr bandet på en intens og ærlig nærvær på scenen og Sólstafir bekrefter sin posisjon som et av de sterkeste livebandene i sin sjanger og det viser de til gangs her på Midgardsblot.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Sólstafir
Musikken deres fungerer utmerket i festivalformatet. Jeg har sett de live i Oslo tidligere, men festival-formatet gjør denne konsertopplevelsen så mye bedre.