Spock’s Beard er for meg et helt et helt nytt bekjentskap og kjennskapen til dette amerikanske progrock-bandet fra 1992 er da følgelig også på et minimum. Så med lite last i bagasjen møtte jeg opp på Salt i Oslo. Det var et veldig godt oppmøte og i motsetning til Paradise Lost sin overraskende litt yngre snittalder, så var det ikke så mye å hente her.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på SaltFoto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på Salt
Låtmessig var dette en absolutt overraskelse av det positivt slaget. Og det var fort gjort å bli stående og faktisk ta seg selv i å stå der og lytte en stund der i stedet for å gjøre det jeg kom for. Jeg ble dratt mot både Marillion og det andre som slo meg var svenske Änglagård underveis i låtene.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på Salt
Det var veldig gøy med en salig blanding av helt ny musikk og litt nostalgi fra tidlig 90-tallet. Her fikk man servert et ganske vidt spekter av disse amerikanske herrene. Det var alt fra sløye og lange velspilte melodilinjer, som gjerne kjennetegner prog’en, men også til det ganske driftige og heftige.
Bak trommene sitter det en kar som er stødig som et fjell, men også får meg til å tenke på Animal fra Muppet Show. Et heseblesende trommespill som låter knalltøft over hele linja og armer og bein så langt øyet rekker. Knallfett! Og det er ikke bare trommisen som viser seg og har energi. Det gjenspeiler hele bandet og det oser spilleglede av alt her. Det var en glede å se og høre på. Og med min korte fartstid med Spock’s Beard, så må jeg si at live låter det så forbasket mye bedre enn på skive.
Foto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på SaltFoto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på SaltFoto: Grim Lindberg, Rockman – Spock’s Beard på Salt