Musikk
Se opp for det «up & coming» norske rockebandet Hypermass
Denne saken er skrevet av Merete Byre-Haakensen
Jeg hører på musikk så ofte jeg kan, spesielt progmetal, deathmetal og de tyngste sjangrene innen rock, og jeg prøver å få med meg så mange ny-utgivelser jeg greier, basert på tips fra Spotify og diverse grupper og samfunn på sosiale medier. Hvordan jeg fant på å sjekke ut Hypermass, skal jeg ikke si sikkert, men jeg kan love at jeg husker opplevelsen.
Det er jo vanlig å spørre hvor folk var da Brå brakk staven, ivertfall for min generasjon, men jeg husker godt hvor jeg var da jeg første gang hørte «Empyrean», debutplata til Hypermass. Det var en nydelig sommerdag i 2022, jeg kjørte hjem fra jobb og humøret var i utgangspunktet bra.
Jeg hadde ingen forventninger da jeg satte på «Empyrean», bare at det var en ny utgivelse fra et ungt, norsk band som jeg ville høre gjennom.
«The Constant» startet og jeg tenkte: «Skulle ikke dette være progressiv deathmetal»? Dette hørtes jo mer ut som noe elektronikagreier, ingenting for meg. Men jeg gir alltid ny musikk en sjanse – sjelden har jeg vært så glad for det. Låta tok seg opp ila de drøye 2 minuttene den varer og avsluttet mer i forventet stil. Fra der og ut var jeg SOLGT! «Hivemind» startet og jeg har bare ett ord for å beskrive det: kolossalt!
For et trykk og for et driv disse gutta spiller med! Ekstremt suggererende! Ok, jeg ser at det blir masse utropstegn her, men det er ingen vei utenom det. Dessverre! Growlinga til Markus Sundet på vokal er bare helt rå, og jeg mener selv at jeg er veldig kresen når det kommer til hvordan growling skal låte for å falle i smak. Vi snakker Mikael Åkerfeldt fra Opeth på topp her altså!
Turen hjem fra jobb gikk lekende lett. Jeg satt vel med et eneste stort glis hele veien, for etter «Hivemind» kom «Degenerate Strain», og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Det fortsatte i samme råtass-stil, og jeg tror at jeg, i tillegg til å sitte og glise, delvis satt og gapte. Jeg var fortapt, og det nærmeste jeg husker en lignende musikalsk opplevelse, var første gang jeg hørte «Cowboys from Hell» med Pantera, som har en ekstrem tilstedeværelse i musikken sin og en veldig karismatisk frontfigur. Det var umulig å ikke la seg rive med av grooven i musikken deres, og akkurat det samme gjelder musikken til Hypermass.
Siden den dagen i juni-22 har jeg fulgt med bandet, og i dag skulle jeg overvære min andre konsert med dem. Og jeg hadde sikret meg et intervju. Det er fint å tenke på at når de får sitt verdensgjennombrudd, har jeg allerede for lengst oppdaget dem og sikret meg både bilder og intervju.
Ok, men dette skulle handle om Hypermass, ikke om meg. Jeg møtte gutta, minus trommis Kjetil Krangsås, på uteserveringa på SALT, i strålende augustvær. Hypermass består av allerede nevnte Markus Sundet (vokal), Sindre Dagestad (gitar), Thomas Kvarem Pedersen (gitar), Martin Nordvik (bass) og Kjetil Krangsås (trommer). Alle medlemmene er fra Trondheim og de har kjent hverandre fra de var 14-15 år og har vokst opp sammen og gått på samme skole, med unntak av trommis, som har variert noe. Krangsås er nå fast medlem av bandet.
De har spilt i band i mange år, men fra 2014 var det Hypermass, og fra 2019/2020 ble det mer seriøst. Navnet Hypermass var det Sindre som foreslo og alle likte det. Hypermass betyr materien i et svart hull.
Gutta har noen felles, men også flere ulike, inspirasjonskilder og musikalske forbilder. Martin drar fram Lamb of God og Periphery. Både Sindre og Thomas er enige om at Pantera er bra greier – kanskje ikke så rart jeg fikk Panteravibber da?
Thomas drar spesielt fram gitarriffene til legendariske Dimebag og riffene til Mikael Åkerfeldt i Opeth, som altså kan langt mer enn å growle. Også Per Nilsson fra Scar Symmetry blir nevnt i samme slengen. Markus lar seg inspirere av band med dyktige frontfigurer, som tidligere nevnte Pantera, Kvelertak med Ivar Nicolaysen i front og Oasis med Liam Gallagher. For han har også de tekniske deathmetal-bandene vært til inspirasjon tidlig i musikk-karrieren.
Finnes det så norske artister og band som har betydd mye for gutta? Kvelertak har allerede vært nevnt, men både Markus og Martin er skjønt enig i at DumDum Boys fra hjembyen Trondheim er et band de alltid kommer tilbake til.
Flere kategoriserer bandet innenfor progressiv deathmetal, men hva tenker de selv om det? Gutta svarer at de ikke har lyst til å være låst til en spesifikk sjanger. De røper at de er i gang med nytt materiale, ja, de er faktisk kommet ganske langt, og regner med å slippe nytt album ila 2025. Ifølge bandet vil musikken bevege seg i noe mer groovy retning, uten at de røper mer om saken.
Jeg er nysgjerrig på den kreative prosessen, hvordan de jobber fram musikken sin. De forteller at de sitter sammen i samme rom og jobber. Ofte starter prosessen med et gitarriff. Noen ganger kan låtutviklinga gå raskt, ila en dag, mens det andre ganger kan ta lang tid. De starter ofte med en instrumentalversjon av en låt før tekstprosessen starter. Tekstene er det Sindre og felles kompis Lasse som tar seg av. Lasse er ikke en del av bandet, men bidrar inn i tekstprosessen. Sindre mener de bidrar omtrent 50/50. Inspirasjon til tekstene henter Sindre og Lasse bl.a fra Black Mirror, som er en britisk science fiction- og thrillerserie på Netflix. Tekstene er ofte dystopiske og kan bl.a omhandle hva som kan skje dersom teknologien går for langt.
Det er veldig viktig for alle i bandet at de er enige om hvordan en låt skal være før de spiller inn. Dersom noen har innvendinger mot noe i en låt, jobber bandet i fellesskap til de blir enige om hvordan det skal være. Hypermass har ingen tydelig sjef, men jobber ut fra en mer flat struktur der alle har like mye de skal ha sagt. De tror det er en stor fordel at de har kjent hverandre «hele livet» og at dette gjør at de tåler mer fra hverandre når det kommer til uenigheter.
Jeg må jo spørre gutta hvordan de jobber for å få fram drivet og energien i musikken, som jo var noe av det som fikk meg hekta. De forteller da at det er veldig viktig for dem at de lager musikk som de selv liker, som de syns er bra og som andre da kanskje også liker. Det er viktig at alle i bandet kjenner energien i musikken når de sitter i studioet og skal spille inn, det er faktisk et krav. Når alle i bandet ufrivillig begynner å flire, vet de at de har noe som er bra, og det var jo akkurat det som skjedde med meg da jeg først hørte «Empyream»: jeg begynte ufrivillig å glise!
Ett spørsmål jeg ikke syns jeg kan unngå å stille Markus er: Hva er greia med bøttehatten? Nå er jo denne hatten blitt en del av imaget deres, så vidt jeg kan skjønne. Markus tror nok at dette stemmer. Det har på en måte blitt slik. Det startet med at han syns det var et kult hodeplagg og at han ville skille seg litt ut. Dessuten bruker Liam Gallagher ofte en lignende hatt. På konsertene er de ikke utpreget svartkledde, som ekte metalheads forventes å være. De liker at det ikke er så lett å plassere hvor de står musikkmessig basert på klesstil. De spiller for vanlige folk og det er musikken som er i høysetet, ikke imaget.
Siden jeg er over gjennomsnittet opptatt av growling, kan jeg heller ikke la være å spørre Markus om hvordan han har lært det og hvorfor han starta med det i første omgang. Han forteller at han egentlig starta som gitarist, den gangen i et anna band, og at han steppet inn når vokalisten ikke ville være med mer. Noen måtte jo synge. Han hadde forbilder som vokalisten i Pantera, Testament, In Flames, Lamb of God og han så på tutorials på YouTube. Growling viste seg å være hans «greie»; han syns det var en relativt enkel teknikk og at det passa inn i musikkstilen – enkelt og greit.
Hypermass har foreløpig ingen manager, de styrer ting selv. De er signert av plateselskapet «Seek and Strike», det samme selskapet som svenske Orbit Culture fikk sitt gjennombrudd gjennom. Seek and Strike har også hatt band som Upon a Burning Body i stallen. Bookinger er det et eget bookingbyrå, Relentless booking, som tar seg av. De har ingen egen lyd- eller lystekniker, men er prisgitt spillestedet de kommer til. Som regel er det ganske bra kvalitet, ifølge bandet. De har ingen faste ritualer som må gjennomføres før en konsert. De slapper av, har det moro sammen, hører på musikk. Markus forteller at han ikke før i det siste har drevet med oppvarming av stemma før konsert, men at han har begynt med det, i tillegg til å få i seg litt varm drikke. Vi vil jo ikke at den flotte growlestemma skal bli ødelagt, så det hørtes fornuftig ut i mine ører.
Gutta mener at det største publikummet er hjemmepublikummet og at de har greidd å etablere seg innen norsk musikkbransje. Hvor mange som kjenner dem i utlandet, er de usikre på, men de har i alle fall vist seg fram i Storbritannia! De har nylig (november 2024) avsluttet en liten turne i England og Skottland sammen med norske Deception og hadde en storveies opplevelse. I tillegg dukket de tidligere dette året opp i en britisk serie kalt «Martin Compston`s Norwegian Fling». Compston er en skotsk skuespiller og tidligere fotballproff. Sammen med en kamerat laget de et reiseprogram fra Norge der de i episode 5 besøkte Trondheim. I tillegg til å teste saunafasilitetene og Michelin-restauranten Credo, havnet de på metal-konsert med nettopp Hypermass. Til og med en tur på scena ble det. Og stage diving.
Anbefaler alle og ta en titt!
Men disse gutta driver jo ikke med musikk på heltid! Så hva gjør de når de ikke øver, komponerer, spiller inn og er rundt på konserter? Jo, de har ganske vanlige liv og jobber. Markus jobber som avdelingsleder i DNB, Thomas er IT-utvikler. Sindre studerer fulltid, mens Martin er driftssjef på Ladekaia restaurant. Kjetil jobber som prosjektleder i GK.
Jeg måtte jo selvfølgelig også spørre gutta i Hypermass hva de ønsker å oppnå med musikken sin, hvilke scener de drømmer om å spille på etc. Det å kunne reise rundt og spille konserter på alle de store festivalene i Europa en sommer, f.eks Tons of Rock, Sweden Rock etc, er opplagt en drøm, forteller de. Selvsagt også å kunne reise på turne som support for et stort band innen sjangeren, et band som trekker mye folk slik at de kunne få anledning til å vise seg fram og spille for mange mennesker. Mest på spøk lurer jeg på om de kunne vurdert å delta i Eurovision Song Contest viss de ble spurt. Gutta tar spørsmålet på alvor, men til tross for at det både kunne vært moro og ville gitt bandet en enorm eksponering, noe alle band har behov for, tviler de på om det ville blitt aktuelt. Personlig pusta jeg letta ut over svaret.
Avslutningsvis var det naturlig å snakke om veien videre for Hypermass. På konserten på SALT merket jeg meg en ny låt på set-lista og mitt håp var jo at det skulle bety en ny plate, noe bandet tidligere i intervjuet hadde bekreftet at stemte. Altså ny musikk en gang ila 2025. Etter intervjuet har de som sagt også vært på turne med Deception i England. Det vil komme flere annonseringer på livefronten, ifølge ferske opplysninger fra bandet, men i skrivende stund, kan bandet informere om at de er booket for Nidarock i Trondheim 14.-15.februar 2025.
Personlig håper jeg Hypermass blir booket til Spetakkelfestivalen 2025, for der er allerede Deception og In Vain to av navnene som er bekreftet. Det ville blitt en stor opplevelse for min del. Mest av alt håper jeg at disse sympatiske trøndergutta fortsetter å gi ut drivende, energisk og kraftfull metallmusikk og at jeg får oppleve dem live mange ganger, både på små og store scener. Takk for praten!
Sjekk ut Hypermass på Spotify:
Les også: RamSALT metalkveld i hovedstaden
