Musikk
Øyafestivalen 2026: Mogwai fikk oss til å elske skottene enda mer
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
Mogwai, Øya 13. august 2026
Postrock-legendene Mogwai er kanskje Glasgows største sønner, kanskje ikke.
Uansett er de et sjangerledende band som ga ut to plater i fjor og derfor er høyaktuelle for Øya.
Hyggelig nok så hilser han som innimellom er vokalist når de kommer på. Konserten starter med svevende synth og brummende bass på “Yes, I’m A Long Way From Home”. Etter hvert kommer en vokal som ligger oppå som hos Sigur Rós. Gitarriffet er lekkert og motsatt av synthen. Et mektig lydbilde der intensiteten bølger mellom svevende og fullt trøkk. Mot slutten er gitaren høyfrekvent og voldsom. Snasent!
“Hi Chaos” drives fremover av et fengende og fjongt gitarriff. En ny gitar legger et voldsomt, høyfrekvent riff på i refrenget. Det er også fullt trøkk i bandet her. En voldsom gitarvegg, piskende trommer og heftig bass gir mye lyd. De holder trøkket oppe så lenge at lydtrykket gjør det fornuftig å ta på ørepropper selv utenfor teltet. De roer det ned med en intro til “Paths To Helicon, Pt. 1” som preges av et gitarriff.
Låta bygger seg sakte opp. Riffet bytter og er innom boogie, før fuzzen tar overhånd, og bandet høres ut som Yo La Tengo på en voldsom jam.
De roer det ned mot slutten.
Mogwai går direkte over i en fuzzdrevet “Ritchie Sacramento“. Utypisk postrock, så synger de faktisk på denne låta. Den har en melodi med godt trøkk. En synth hjelper til med melodi mens bandet tidvis tar noen skikkelige utblåsninger. Etter vokalpartiene er det et rolig, men fuzza riff som avslutter låta.
“How To Be A Werewolf” er en typisk Mogwai-låt som bygger seg opp rundt et fett gitarriff til et fuzza klimaks, for så å roe seg igjen.
Det er svevende og lekkert i starten av «Mogwai Fear Satan”. Mogwai minner om Sigur Rós her. Det drar seg litt til med fuzz, før trommer kommer inn og låta får skikkelig trøkk. Mengder av fuzz og svevende gitarer. De er litt som et hardere og mer kontant Godspeed You! Black Emperor her.
Det blir ikke mer postrock enn dette. Mye dynamikk der de veksler mellom vart og svevende til hardtog voldsomt. Noen ganger plutselig, men oftest i lange oppbygginger. Dette er den lengste låta i kveld.
“Remurdered” har en synth som minner om død og faenskap. Legger man et gitarriff og trøkk oppå dette, så blir det tøft. Det er to synthriff.
Det andre er mer oppløftende og melodiøst. Gitarene støyer under synthene og tar innimellom helt over.
En skikkelig tøff låt!
Mogwai avslutter konserten med fuzza riff og gitarvegger på “Lion Rumpus”. Når de drar på, så blir det metal. Minner mye om Russian Circles, dette.
Går over i et noe roligere parti med vokoder-vokal som brukes som et instrument. Utblåsninger mellom vokalpartiene, og etter hvert også sammen med vokalen.
Heftige greier og en fantastisk avslutning på en konsert som får meg til å elske skottene…
……enda mer enn før.
Les også: The Cure trollbandt Øyafestivalen
Trykk her for å følge oss på Instagram
Var du på konserten?
Opplevd bandet live tidligere?
Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)
