Musikk

Kulthelten Arthur Brown – flammer, fjær og fandenivoldskhet

Published

27 minutter ago

26. august 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Arthur Brown, Midgardsblot 15.08.2026

Skrevet av June Jebet DeLenore

Arthur Brown på Midgardsblot – 15.08.2026

Jeg har ventet på Arthur Brown i et helt år. Etter at konserten hans på Midgardsblot ble kansellert i fjor, var det derfor med en blanding av forventning og en liten dose skepsis jeg møtte opp denne gangen.

Hvor mye energi kunne egentlig en mann på 84 år fortsatt ha? Svaret kom ganske raskt: mer enn nok.

_{Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Arthur Brown}

Arthur Brown leverte en konsert som langt overgikk forventningene. Det er nesten vanskelig å forstå hvor mye energi denne mannen fortsatt har. Han kastet seg inn i låtene med en intensitet og tilstedeværelse som mange langt yngre artister kunne hatt problemer med å matche. Det var ikke snakk om å spare på kruttet – Brown var på, hele tiden.

Konserten åpnet med Nature, før Prelude – Nightmare og selvfølgelig velkjente Fire satte tonen.

Og ja – Fire sitter fortsatt som et skudd. Det er en låt som har vært en del av rockehistorien i over 50 år, men i Browns fremføring føltes den langt fra som et nostalgisk nummer som måtte med på grunn av plikten. Den hadde fortsatt kraft.

Setlisten ga også plass til flere sider av Brown, fra Sunrise, Voice of Love og Touched by All til Time Captives. Mellom låtene fikk bandet også rom til instrumentale jam-partier, noe som ga konserten en mer levende og improvisert følelse.

Mot slutten kom Eyesight to the Blind, og avslutningsvis den tradisjonelle Sometimes I Feel Like a Motherless Child.

Og selvfølgelig var det ikke bare musikken som gjorde konserten til en opplevelse. Arthur Brown har alltid forstått at rock også handler om teater, personlighet og visuell galskap. Kostymene var mildt sagt prangende, og han dukket opp i et nytt antrekk for hver låt.

Det ene øyeblikket kunne han se ut som en eksentrisk trollmann, det neste som en slags flamboyant skapning fra en psykedelisk drøm. På et tidspunkt hadde han til og med sommerfuglvinger.

Ansiktsmalingen var like fargerik og teatralsk – nærmest som en papegøye på syre – og passet perfekt til det fargesprakende universet han skapte på scenen. Det kunne fort blitt ren gimmick, men Brown har en så sterk scenepersonlighet at det hele føles som en naturlig del av uttrykket.

Noe av det mest imponerende var likevel kommunikasjonen med bandet. Det var tydelig at Brown ikke bare sto foran musikerne og fremførte låtene sine. Han spilte med dem. Blikk, bevegelser og små signaler gikk mellom artist og musikere, og samspillet var både lekent og presist.

Det ga konserten en følelse av spontanitet, selv om det åpenbart lå mye erfaring og profesjonalitet bak.

Og tidspunktet kunne knapt vært bedre. Brown har nylig sluppet nytt album, og det var ekstra fint å få oppleve den nye musikken live i en karriere som allerede spenner over flere tiår.

Det er lett å bli nostalgisk når man ser en artist som har vært en del av rockehistorien så lenge, men Brown ga oss ingen museumsgjenstand. Han fremsto tvert imot som en levende og høyst aktiv artist med fortsatt noe på hjertet.

Selvfølgelig kan man ikke se bort fra alderen. Men det som burde vært en begrensning, ble nesten en del av magien. Her sto en 84 år gammel mann på scenen, iført stadig nye kostymer, med fargerikt malt ansikt, sommerfuglvinger og en energi som smittet over på hele publikum.