Musikk

Full D‑A‑D‑fest på Tons of Rock – Ga uventet The Carburetors‑hyllest

Published

23 minutter ago

26. juni 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – Sammensatte bilder fra D-A-D, Tons of Rock 25.06.2026

Skrevet av Ingrid Annett Salomonsen

D-A-D på Tons of Rock – 25. juni 2026

Det finnes konserter som imponerer med storslåtte produksjoner, og så finnes det konserter som ganske enkelt gjør deg i godt humør.

D-A-Ds opptreden på Scream Stage lørdag ettermiddag var definitivt av den siste sorten. Med strålende sol fra skyfri himmel, kremgod lyd og et band som så ut til å stortrives på scenen, ble dette en av festivalens mest sjarmerende opplevelser.

_{Foto: June Jebet DeLenore, Rockman – D-A-D, Tons of Rock}

Jeg hadde funnet meg en plass ganske langt fremme foran scenen da danskene entret scenen. Allerede fra første stund var det tydelig at dette ikke kom til å handle om mørke budskap eller alvorstunge miner.

D-A-D har alltid hatt glimt i øyet, og det er nettopp denne selvironien og spillegleden som gjør dem til et så underholdende liveband.

Scenedekoren var et kapittel for seg. Rundt trommesettet ruver den ikoniske D-A-D-logoen, og underveis i konserten heves hele konstruksjonen opp fra scenegulvet. Trommeslager Laust Sonne sitter midt inne i skallen, som langsomt løfter seg og vippes fremover slik at også publikum langt bak får se den i all sin prakt. Det er enkelt, effektfullt og akkurat passe teatralsk.

Mens Sonne holder stø kurs bak trommene, elegant antrukket i grå dress, hvit skjorte og slips, leverer Jacob Binzer smakfulle soloer iført gul vest over svart skjorte og flosshatt.

Men den som stjeler flest blikk, er utvilsomt bassist Stig Pedersen.

Pedersen er et show i seg selv. Med sølvfarget jakke, matchende hotpants og sølvstøvler som rekker godt over knærne, ser han ut som en glamrock-superhelt på ferie i København. De stadig skiftende bassgitarene – formet som de mest absurde kreasjoner – får publikum til å smile nesten like ofte som de tunge basslinjene hans får dem til å nikke i takt.

På et tidspunkt erklærer han sin kjærlighet til The Carburetors før han plutselig bryter ut i en snutt av «Riding With Sue».

Fullstendig uventet. Fullstendig D-A-D.

Midt under konserten kjenner jeg sola ta skikkelig på toppen av hodet. Jeg huker meg ned for å grave frem solkremen fra sekken, og idet jeg retter meg opp igjen, står Pedersen med skjorta kneppet opp mens han klyper seg selv i brystvorten. Jeg rekker bare å le. Det oppsummerer egentlig hele konserten ganske godt.

Musikalsk var høydepunktene mange, men «Something Good» traff ekstra godt. Da vokalist Jesper Binzer steg ned blant publikum, løftet stemningen seg enda noen hakk. Hendene vaiet over folkehavet, allsangen satt løst, og et øyeblikk føltes det som om hele Scream Stage sang med. Det er slike øyeblikk som gjør festivalopplevelser spesielle.

D-A-D er kanskje ikke lenger de unge rebellene de en gang var, men de har beholdt noe langt viktigere: evnen til å underholde uten å ta seg selv altfor høytidelig. De leverer en bunnsolid rockekonsert med overskudd, humor og en smittende spilleglede som gjør det umulig å ikke trekke på smilebåndet. Noen konserter husker man for de store overraskelsene. Denne husker jeg fordi fire dansker minnet meg på hvor gøy rock fortsatt kan være.