Foo Fighters åpnet Europaturneen i Oslo – Ga alt til siste svettedråpe

Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen

Foo Fighters, Unity Arena, Oslo 10. juni 2026

Etter en ikke så imponerende oppvarming der Royel Otis blant annet leverte en sur versjon av Cranberries’ fantastiske Linger, begynner Unity Arena å fylles opp.

Det er nesten fullt når Foo Fighters går på.

Dave Grohl og resten av Foo Fighters kommer på scenen med en flylignende gitarlyd. Dave drar med seg publikum før de drar i gang med en forrykende “All My Life». Han har energinivået til The Animal i Muppet Show. Det går tidvis litt over styr, men det er gøy og de får med seg publikum. Bandet later til å avslutte låta med gitarmoro rundt riffet, men de drar på igjen. Kveldens konsert er bandets første på Europaturneen av Take Cover Tour. Bandet kjører på videre med “Of All People” fra den nye plata Your Favorite Toy. Låta er en rocker med godt trøkk og energi.

Foo Fighters roer det litt ned i starten på “Pretender”. De får med seg publikum på veiving med henda, før de drar opp tempoet i refrenget. Dave legger seg for høyt, og klarer ikke helt å fullføre refrenget. Han tar det igjen i pur spilleglede og energi. – Do you love rock’n’roll music?, spør han publikum. Selvfølgelig gjør vi det. De har en tilsynelatende improvisert snutt med “Do It”, før de er tilbake med låta. Vokalen drukner litt på «Rope» på grunn av vegger av gitarlyd. Energinivået er litt mer normalt frem til en hvinende gitarsolo.

Det er heavy, tunge gitarer på “Stacked Actors» før et roligere vers. I refrenget er det like mye trøkk som i starten av låta. Frenetisk tromming pisker gitarene videre mellom versene. Tøff låt å endelig høre live. Etter en rolig start alene på gitaren, drar “These Days» seg opp. De har en pause i låta der hallen fylles med lang klapping før sangen har en siste utblåsning. Det går rett over en litt seigere, men tøff «Walk».

Her et publikums filmklipp fra låta:

Dave takker publikum. Både nye og gamle. Han vil at alle skal synge med på “My Hero». Vi er med på refrenget. Det runger i hallen og stemningen er elektrisk. Bandet roer ned, og publikum fortsetter.

Her et publikums filmklipp fra låta:

“Learn To Fly” er litt roligere i versene, uten at det er en ballade. De drar på i refrenget. En gammel hit med god melodi og litt mindre trøkk. Litt roligere perioder skaper også en tiltrengt dynamikk i settet.

Midt i “No Son Of Mine» får vi en dæsj av Motörheads legendariske “Ace Of Space», og Dave høres faktisk ut som Lemmy. De samarbeidet på en låt med Daves prosjekt Probot. Sjekk ut “Shake Your Blood”. Låta inneholder mye gitarlek og er en sang med mye dynamikk. Det varierer fra nesten akustisk til fullt trøkk. Bandet er virkelig lekne her

Akustisk blir det mer av når bandet flytter seg ut på catwalken. “Wheels” starter med Dave alene på gitaren, bortsett fra allsang i salen. Bandet blir med etter hvert en semiakustisk tapning der pianoet er fremtredende. Noen i hallen drar frem mobilen for lys. “Marigold”, en av de første låtene Dave skrev for Nirvana. Låta kler et litt akustisk Foo Fighters, kanskje bedre enn Nirvana. Det blir litt mer nakent igjen når “Big Me» spilles alene på akustisk gitar og et heftig ekko fra bakerste vegg. Det er sjelden de spiller denne låta fra deres første plate, som Dave Grohl spilte inn alene.

Det fortsetter akustisk med “Times Like These”. Den får med seg litt flere enn forrige låt på allsang. Det er koselig, i den grad det er mulig i en hall sammen med 20 000 andre. Låta avslutter med hele bandet og et skikkelig fuzza riff. Når hele bandet er samlet igjen, er det tilbake til energinivået til The Animal. Med full fart og mye trøkk sparker “Caught In The Echo” liv i hallen. Daves vokal er skrikende eller ropende i store deler av låta. Det låter tøft og livlig

De får frem en rar gitarlyd på “Generator”. Litt effekter på gitaren gjør låta annerledes, men den mister kanskje litt trøkk. Den var for den gamle fansen, ifølge Dave. Neste låt er for den nye skolen fans. “Your Favorite Toy» er tittel-låta fra årets plate og har mye trøkk og skurrete vokal, halvveis til lyden fra megafon.

Dave tar seg god tid til å introdusere bandet. De har alle spilt i band før Foo Fighters, og her får vi smakebiter fra de. Dave introduserer gitaristen, som synger på en kort punka låt, “Tapdancing In A Minefield” av The New Regime. Bassisten synger en låt av hans gamle band Sunny Day Real Estate. Dave beholder nok jobben som vokalist i bandet en stund til. Han på tangenter var i Wallflowers, heldigvis synger Dave. Pat Smear spilte i Nirvana, men i Germs før det. De spiller litt Germs, og jeg får lyst til å høre mer. Trommisen bytter til seg Daves gitar, og Dave er på trommer. De rocker veldig uten at jeg finner ut av melodien. En litt annerledes bandintro er fint, men ikke kveldens høydepunkt.

Her et publikums filmklipp fra låta:

“Monkey Wrench” får liv i publikum igjen. Har muligens hørt et mer raffinert riff, men det er trøkk og gøy. En gammel slager, som skaper glede i salen. Dave sier fra at han skal ha en leksjon i skriking, før han kjører i gang låta igjen med nettopp det. Etter fullt kjør fra bandet, avslutter låta med en trommesolo. Taket senkes under en relativt rolig “Hey, Johnny Park!». Låta utvikler seg til å få et ganske voldsomt trøkk, selv om tempoet holdes nede. ”Aurora” er dedikert til den avdøde trommisen Taylor Hawkins. En ganske seig rocker med et pent gitarriff. “Breakout” er full fart og trøkk fra start til mål, bortsett fra når de stopper å spille for å sjekke om publikum kan refrenget.

Det kan de.

På den nye plata, er “Windows” en av de roligere låtene. Mellom refrengene, er gitarriffet det som driver låta fremover. “This Is A Call» er en rask og heftig Nirvana-inspirert låt fra bandets debut. Et par rolige partier, ellers fullt kjør. En skikkelig utblåsning avslutter låta.

Med “Best Of You» får bandet med seg hallen på allsang fra start. Låta har intens vokal fra start, men bandet kommer først inn etter et refreng. Mr Grohl gir alt på vokalen. Det er et parti med gitarspill mens publikum synger åååhh. Etter hvert tar bandet av i en utblåsning. De roer det ned og åååhh er tilbake i salen. Dave synger refrenget en gang til og bandet tar nok en gang av. Med det avsluttes hovedsettet med en heftig versjon av en av deres største hits.

Etter litt mye hoiing og piping i salen,  kommer bandet på igjen. Vokalen er i starten veldig rolig, nesten hviskende. Gitarspillet blir mer og mer intenst. Det utvikler seg til hard, ganske svevende metal. “The Teacher” er en uvanlig lang låt fra bandets forrige plate, But Here We Are.

Det er svevende og progete, overraskende pent og pyntelig lenge, før fuzzen drar til et par hakk. “Exhausted” drukner i fuzz. Det er seigt og tøft. Litt Nirvana, litt shoegaze og litt metal i en god låt.

De avslutter som de skal med bangeren «Everlong». Stemmen er litt sliten nå, men det er faen ikke rart etter tre timer med så mye intensitet. Det er så jeg lurer på hvor han henter kreftene fra. Litt rusk i stemmen, stopper ikke publikum fra å kose seg glugg ihjel i løpet av siste låt på vei ut i natten etter en lang, rocka kveld. Det er ikke verst og holde på i nesten tre timer med så få dødpunkter. Det viser et band med en sterk diskografi og en voldsom spilleglede.

Slik var setlisten:

1. All My Life
2. Of All People
3. The Pretender
4. Rope
5. Stacked Actors
6. These Days
7. Walk
8. My Hero
9. Learn to Fly
10. No Son of Mine
11. Wheels
12. Marigold(Late! cover)
13. Big Me
14. Times Like These
15. Caught in the Echo
16. Generator
17. Your Favorite Toy
18. Invincible / Tap Dancing in a Minefield
19. Monkey Wrench
20. Hey, Johnny Park!
21. Window
22. Breakout
23. Aurora
24. This Is a Call
25. Best of You
26. The Teacher
27. Exhausted
28. Everlong

Trykk her for å følge oss på Instagram

Var du på konserten?

Opplevd bandet live tidligere?

Del dine i kommentarer, bilder og filmklipp på Rockman facebook tilhengerside ( her )