Musikk
Anmeldelse: The Cure trollbandt Øyafestivalen med mørk magi
Denne saken er skrevet av Tommy Lund Pettersen
The Cure, Øya 12. august 2026
En lang intro med regnlyder før bandet går på. Robert Smith vandrer rundt på scenen som om han sjenert hilser publikum før bandet setter i gang.
Legendene i The Cure starter med den første singelen fra deres siste plate Songs Of A Lost World, “Alone”. En lang synth- og gitarintro begynner låta før Smith etter hvert kommer inn på vokal. En vakker, melankolsk låt som svever i gang showet. Bandet fortsetter med et litt mer oppløftende gitarriff som innleder den nydelige “Pictures Of You”. Bortsett fra Smiths lidende stemme, er det gitarriffene som driver låta fremover i en låt med et lekkert arrangement.
Et fint gitarriff setter i gang en rask og positiv “High”. En godlåt som bør få de fleste i godt humør.
Om ikke forrige låt er positiv nok, så er selve kjærlighetserklæringen “Love Song” det. En fin og lett poplåt til dem å være. Dagens versjon har et godt driv og trøkk. Nå har The Cure vært for lystige, så den mørke “Burn” fra soundtracket til The Crow får oss nesten under jorda. En tøff låt med hoppende trommer og fuzza, svevende gitarer.
Dystert og tøft uten å bråkete.
“Fascination Street” innledes med tøff bassgitar og gitarriff. Her er det også litt annet snacks i lydbildet før vokalen kommer inn. Det er mange favoritter på rad nå. Dette lover godt for en fin kveld! “Never Enough” er rocka og tøff. Smith nærmest roper ordene ut, mens bandet rocker på. Bandet drar på enda mer på “Alt.End”. En tøff, fuzza låt med intens vokal.
Det starter med et lekkert riff. Så kommer et langt instrumentalt parti der ikke så mye skjer, før riffet kommer tilbake og Smiths vokal drar i gang versene på “Push”. I forhold til resten av låtene i kveld, er denne litt slapp. Gitarriff og synth trenger å spille i to sekunder, før jeg vet det er “Inbetween Days”.
En nydelig låt med bra trøkk. New Wave i melodi og synth, men et godt rocka trøkk. Synthintro og fet bass gjør at vi føler at det er “Just Like Heaven”. En nydelig låt av et band i godt slag.
“The Last Day Of Summer” starter rolig, med kassegitar og brummende bass. Lekkert gitarspill av Smith selv, før han kommer inn på en trist vokal. Det går rolig i tempo uten at det er en typisk ballade. En fin låt, men den drukner litt innimellom alle de gode, gamle slagerene. Tempoet og intensiteten går opp når de spiller “A Night Like This”.
Bandet har roligere vers her, men en hvinende gitarsolo er mellom dem. “Secret” fungerer nærmest som et instrumentalt mellomspill til neste godlåt. “Play For Today” er en fengende låt med ååååh-refreng som mange er med på Dette er en av de undervurderte tidligere låtene deres. En fin og fengende låt med godt trøkk.
The Cure gleder som med mye gitarsnacks i den shoegaze-aktige “The Forest”.
Låta skaper en halvskummel stemning og er en av låtene som gjør at bandet forbindes med. Publikum klapper til lek med riff.
“From The Edge Of The Deep Green Sea” har en enkel jobb for mannen på tangenter, siden han bare skal spille samme tone hele tiden. Resten av bandet spiller grom bass, lekker gitar, mens Robert Smith er på intens vokal og kassegitar. En intens, men lekker låt med godt trøkk. Gitarsolo får vi også.
“Endsong” avslutter hovedsettet. Mektige trommer drar i gang låta. Svevende ligger bare i bakgrunnen og klimprer tidvis lett på en melodi. Det går sakte fremover, men låta bygger seg opp. Det er ikke lenger klimprende, men et skikkelig riff, eller strengt talt flere. Etter noen minutter tar Smith pause i riffet for å synge et vers. I don’t belong here, insisterer Smith.
The Cure kommer ganske raskt tilbake igjen for flere ekstralåter. “Lullaby” er en lett, men spooky låt som er farlig fengende og i teksten. Et lekkert gitarriff og et vellydende band får stemningen opp. “Wrong Number» er en kjent låt, men verset er ikke blant deres beste. De tar det igjen med tøft gitarspill og et fengende refreng. Bandet storspiller og er lekende.
Et lett synth starter en av deres mest kjente new wave-låter, «The Walk». En ganske intens vokal i en lett og litt japanskinspirert låt.
“Mint Car” er en kort, fengende, popete låt. Det er i grunnen “The Lovecats” også.
En meget fengende «Let’s Go To Bed” får liv i publikum, også de lenger bak. En frisk og lett låt som får opp stemningen litt før det tar av. Det går et sukk i Amfiet når de setter i gang “Friday I’m In Love». En leken versjon der trommeslageren og gitaristen spesielt utmerker seg. Trommeslagene og klapping fra publikum drar sammen i gang “Close To Me”. Smith flørter med publikum. Nå har jeg sett det også.
Leken og fin låt.
«Why Can’t I Be You?» er en rask og frisk, nesten naiv låt som får tempoet opp. Trøkket fra bassen blir litt rart med den enkle casiosynthen over. Det er synthriffet som er viktig i denne låta. Litt mer trøkk i “Boys Don’t Cry”, men det er ikke akkurat hardt. En lett, fengende og fjong melodi som snart fyller 50 år.
Et fint punktum på en flott og variert konsert. Bandet har kanskje ikke den mest rocka avslutningen på konserten, men vi kan ikke klage når The Cure avslutter med flere låter der hele Amfiet kan synge med. Jeg koser meg, i alle fall, og ser de gjerne neste gang de spiller i Oslo.
Guide til norske konsertscener
Trykk her for å følge oss på Instagram
Var du på konserten?
Opplevd bandet live tidligere?
Del dine kommentarer, konsertbilder og filmklipp på Rockman facebook (her)
