Musikk

Abbath vekket Between Two Worlds til live på Midgardsblot

Published

2 timer ago

15. august 2026

Knut Eirik Myhre

Foto: Grim Lindberg, Rockman – Between Two Worlds, Midgardsblott 13.08.26

Denne saken er skrevet av Grim Lindberg

Between Two Worlds på Midgardsblot, 13.08.26

Dette bandet oppstod i Bergen rundt 2005 og er oppstarten fra det velkjente maskineriet og black metal‑bandet Immortal, med frontfigur Abbath i spissen. Utgangspunktet var å lage musikk som lå litt tettere opp mot klassisk, gammeldags heavy metal, men samtidig beholde den mørke og kalde stemningen fra den norske metallen. Og det har de klart.

_{Foto: Grim Lindberg, Rockman – BTW, Midgardsblot}

Man hører gjennomgående referanser til klassisk heavy metal så vel som den mer ekstreme metalen.

Det er ikke til å unngå å høre likheten og sammenligningen på spesielt låta “Mountains” og “Warriors”, som heller mot æraen til Bathorys fantastiske Blood Fire Death og Hammerheart – og ikke minst likheten mellom Abbath og Quorthon sin vokal på nevnte skiver.

Abbath, med sin distinkte vokal, skjærer gjennom musikken uansett, og det er helt umulig å ikke la Immortal skinne gjennom – både på skive og live – når de spiller her på Midgardsblot. Det er en opplagt Abbath som sklir inn på scenen. Hvis det er én person her til lands som virkelig kan det å være en entertainer i denne settingen, så er det Abbath. Og det smitter over på publikum før man rekker å blunke.

Det går litt varmt ganske tidlig da Abbath mister lyden i gitaren og har noen problemer med ei vifte, men det tar kort tid før den vittige scenepersonligheten er tilbake. “Bare å kjøre på”, som Vidar “Slangen” Langerud alltid gauler fra fronten, blir også en referanse Abbath gir til publikum

– og de responderer umiddelbart.

Der Abbath gjør det han er best på, nemlig å være den teatralske, smått gale black‑metal‑karakteren med grimaser og krabbegang, er Ice Dale den rake motsetningen. Han tar jobben alvorlig, men er likevel en som koser seg glugg i hjel på scenen.

De utfyller hverandre som to motpoler, men står der som en suveren, ujålete kombo.

For meg personlig ble dette en påminnelse om hvorfor jeg forelsket meg i denne musikken i utgangspunktet. Det trenger nemlig ikke å være mer komplisert enn et knallgodt gitarriff, en stødig trommetakt og en vokalist som ikke nødvendigvis alltid har den sinna looken og den typen attitude.

Det som virkelig slår meg etter en slik kveld, er hvor tidløse disse låtene faktisk er. Det er en tanke black metal i sjela, men spilt som god gammeldags hardrock. Gjengen beviste at sjangeren aldri går ut på dato, selv om det går tyve år mellom hver gang den luftes.

Fordi dette er en så sjelden sjanse, ble det en helt spesiell og upretensiøs konsert for både band og publikum. De kom, de leverte låtene de har, og de dro igjen. Det var kontant, oppriktig, ujålete – og akkurat så rett på sak som en ekte metallkonsert skal være.

Slik var kvelds setliste: