Jeg skal innrømme at jeg har vært fan av Seigmen siden de ga ut EP`en “Hjernen Er Alene” for over 30 år siden. Dette er derfor langt fra min første konsert med gutta, og neppe den siste. Etter å ha ventet 10 år siden Enola, ga Tønsbergbandet ut Resonans i fjor. Den turnèen ble toppet med en konsert på hovedscenen på Tons Of Rock som jeg skrev om. I år har de vært på en lang turnè med årets Dissonans, som avsluttes med kveldens konsert på Sentrum Scene og til sist på Støperiet i hjembyen.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
Seigmen starter konserten med en synthintro med stemmer i bakgrunnen. Vokalist Alex Møklebust er på synth. Den nye låta “Påfugl og Psykopat” har godt trøkk. Den er en rask rocker med et lekkert gitarriff i broen mellom vers og refreng. “Berlin” var første låt fra bandet på flere år da den kom. Den er også kanskje den beste låta fra de to siste platene. Enkelt og fengende refreng, fete riff og allsangvennlig ååååh etter refreng gjør låta lett å like.
Jeg kjenner igjen «Døderlein» på gitarintroen. Den er en påle i deres diskografi. Denne og “Hjernen Er Alene” forandret bandet fra undergrunn til et som solgte til gull med Total. Ikke uten grunn, for det er en låt som har alt. Bra trøkk, allsangvennlig, utrolig fengende refreng og lekre detaljer i gitarspillet samtidig som Alex eier salen. Seigmen roer det litt ned med fine “Elskhat». Låta er en duett mellom bassist og låtskriver Kim Ljung og Alex. Instrumentalpartiet midt i låta er hardt og minner litt om trøkket til Mesusah.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
“Så Nært” er enda roligere, men Kim på bass og Noralf Ronthi på trommer holder trøkket oppe. Sverre Økshoff gir oss et lekkert riff, mens Marius Roth har lett og svevende fuzz over. Vokalen til Alex er var og fin. Tredje låt på rad fra årets Dissonans er den tøffe låta “Disiplin”. Den har et nesten ropende refreng. Med fuzz og fullt trøkk gjennom hele låta, blir det liv i salen.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
“Fra X til Døden” er eneste låt fra debut-EP`en Pluto som de spiller ofte. Låta drives fremover av et sugende og hardt riff med bassen brummende i bunnen. En gitar vandrer over riffet med en solo. Det låter steintøft, og det blir allsang fra start når Alex og Kim kommer inn på vokal. De roer det veldig ned når Marius Roth skal skinne som operasanger (han er faktisk utdannet tenor) på “Agnus Dei”. En rolig, seigmensk variant av operalåta der Kim og Sverre lager et pent lydlandskap under Marius sin vakre sang.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
Det låter ganske goth av «Melanchton». Den er skummel og mørk, mollstemt, støyende og tøff. Bandet kjører på med forvrengt vokal og bassdrevet riff. Alex støyer på synth mellom vokalpartiene. De tilegner «Rosemalt» deres nå avdøde, trofaste fotograf Bjørn Opsahl. Han tok blant annet coverfotoet på Total. Det er en typisk Seigmen-låt både i tekst og melodi. Kims poetiske tekst synges pent av Alex, mens gitarene spiller klimprende riff. Det er mye trøkk i tittellåta fra årets «Dissonans». De har fullt øs med fuzza gitarer mens Alex roper refrenget. Sverre leker seg med svevende gitar mot slutten.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
Fuzzvegger og trommer en kjenner i kroppen innleder ikoniske “Mesusah”. Så følger flere minutter deilig gitar som minner litt om progmetal før bandet tar av og Alex begynner å synge. De drar på enda mer i et mellomparti. Alex drar med seg publikum. En låt som bygger seg opp mot et kraftig klimaks og er en selvfølge på alle konserter med Seigmen.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
“Metropolis” gjorde Seigmen til allemannseie. Publikum synger med på det fengende refrenget. Mange kan også verset. Seigmen følger på med den andre singelen fra samme plate. Alle fans av Seigmen kan “Slaver Av Solen». Verset er ganske rolig, men de tar av i refrenget. Hovedsettet avslutter med allsang og euforisk stemning.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
“Dyret (23 bud)” er første singel fra årets plate. Det er litt anti jantelov over teksten. Den innledes med Sverres nydelige riff og heftige trommer. Det er et rolig parti før de drar på og Alex messer teksten. En heftig fuzzvegg kommer og går. Det er så mye dynamikk i denne låta at en aldri helt vet hva som kommer. Her føler jeg at de får til det de forsøkte med på Nemesis. Det bygger seg opp til et heftig klimaks selv uten et refreng.
Foto: Teodor Bjerrang, Rockman – Seigmen, Sentrum Scene
Seigmen spiller sjelden Gasolin-coveren «Dråben». Låta er altfor kort på plate. Jeg vil ha denne versjonen på utgitt, så jeg kan digge kveldens heftige versjon flere ganger. Gåsehud! Og dette er ikke deres mest kjente coverlåta deres. De avslutter kvelden med selveste “Hjernen Er Alene». Begge cover-låtene er mye bedre enn originalen. I motsetning til de Lillos sin original, er dette en mollstemt fest av en låt. Allsang er selvfølgelig her. Fuzzveggene er så voldsomme at den nesten overdøver at hele salen synger med. Med det avslutter Seigmen kvelden med en sal i fullstendig eufori. Jeg tror kanskje dette er den beste konserten jeg har sett med bandet, og det sier ikke rent lite. For et liveband!