Norske Leprous på Sentrum Scene – Progmetal i verdensklasse

Denne saken er skrevet av Merete Byre-Haakensen

Leprous – fra guttedrøm på Notodden til progmetal-enere med verden som lekegrind. Bandet hadde sin spede start på Notodden i 2001, da vokalist og keyboardist Einar Solberg og gitarist Tor Oddmund Suhrke bestemte seg for å starte band. I 2009 gav de ut sitt første studioalbum, «Tall Poppy Syndrom»  – og resten er egentlig historie. Leprous er etter min mening å regne som ett av de virkelig store prog metal bandene i verden i dag. Men for min del var ikke inngangen til musikken deres helt enkel. Jeg måtte bruke ganske mye tid på å høre på de første utgivelsene før det «satt», men da var det til gjengjeld gjort.

Min første live-opplevelse med Leprous var på Sentrum Scene i februar 2016. Da spilte de som gjester sammen med «Between the buried and me» før headliner Devind Townsend.

De 2 siste årene har jeg hatt for vane å feire bursdagen min sammen med bandet, eller ihvertfall på konsert med dem. I mars 2023 avsluttet de sin Europaturne på Sentrum Scene og i fjor på Festiviteten på Hamar. Og jeg har konkludert: som liveband finnes knapt deres like. Så skyhøye forventninger før kveldens konsert….

Jeg kan røpe med en gang at de levde opp til forventningene, også denne gangen! Kvelden var av typen «An Evening with……», noe som betydde Leprous – og bare Leprous – på scenen. De kjørte 2 fyldige sett med nytt og gammelt låtmateriale og med stor variasjon mellom de rolige, sartere låtene og låtene med skikkelig trykk. Nå skal det sies at mange av låtene til bandet er en kombinasjon av begge deler. Det er nesten så man kan si at det er «typisk» Leprous.

De er mestere til å skape stemninger mer enn å fokusere på mer teknisk progmetal, som Dream Theater og Haken – jeg vil gå så langt som å kalle det de driver med for stemnings-progmetal. Det betyr jo ikke at de ikke er teknisk gode, hovedfokus synes bare ikke å være å vise seg fram med intrikate løp og soloer. De er uten tvil musikere i verdensklasse, hele gjengen.

Trommis Baard Kolstad har vært høyt oppe og på toppen av kåringer av «beste prog-slagverker» flere ganger, og ikke uten grunn! Han er et villdyr bak trommene, og samtidig er han en mester til å holde trykket oppe på en del av de skikkelige seige låtene til Leprous. Han ligger ikke på latsiden når det er noe som minner om ballader heller, den karen.

Einar Solberg er etter min mening en av verdens beste vokalister, og du verden for en utvikling stemmen hans har hatt siden jeg først hørte den! Den har en sårhet, kraft og rekkevidde av en annen verden!

For de som kjenner YouTube-kanalen «The Charismatic Voice», der operasanger Elizabeth Zharoff analysere musikk, primært rock og primært vokalisten(e), og har sett episoden der Leprous sin liveversjon av «Slave» fra Rockefeller blir analysert, vet dere at hun var helt satt ut, forståelig nok. Hun beskriver Einar sin stemme på følgende måte: «He`s got that drippy emotion kind-of-voice». Jeg forstår til fulle hva hun mener. Einar er keyboardist også, men rollen som vokalist og frontfigur ser ut til å ta stadig større plass. Derfor har bandet med seg britiske Harrison White, som gjør det meste av keyboardjobben når bandet spiller live.

Men la oss nå for all del ikke glemme de tre på strengeinstrumenter: Tor Oddmund Suhrke og Robin Ognedal på gitar og Simen Børven på bass.

For en fantastisk jobb disse tre gjør. Det er som nevnt ikke de lange, feite, intrikate gitarsoloene, men det disse tre driver med, bidrar i så stor grad til å skape stemninggsprogen jeg snakka om tidligere.

De fortjener at man setter seg ned med headset og virkelig lytter, for det foregår noe hele tiden som hever musikken, det være seg intrikate rytmer, feite basslinjer, nydelige små gitarsoloer eller kule harmonier.

Jeg digger det de gjør. Og når da Baard Kolstad groover under det hele og Einar Solberg legger seg på toppen, ja, da får du et kolossalt lydbilde. Det er umulig å stå stille! Og live funker det som fy! Jeg for min del elsker også oppbygningen de har på mange låter der du vet at det på et tidspunkt vil nå et klimaks, og pang – der kom det! Det er rått!

Leprous har blitt et mye mer selvsikkert liveband, de beveger seg mye mer rundt på scena og kommuniserer hele tiden med publikum, så også på kveldens konsert. Det syntes på dem at de koste seg på hjemmebane og det var ingen tvil om at publikum satte pris på at de nok en gang avsluttet Europaturneen i Norge.

Setlista var på hele 19 sanger, 11 i første sett og 8 i andre, med «Atonement» og outroen på «The Sky is Red» som ekstranummer.

Vi fikk til og med pyro-show allerede på låt 5 og flere ganger etter det, til tross for at det har versert en mening om at pyro er harry og teit innad i bandet. Jeg syns det gjorde seg og jeg tror ærlig talt de digget det selv også! Under hele turneen har utvalgte fans fått lov til å delta i et fan-kor mot slutten av «Faceless». Konserten på Sentrum Scene var ikke noe unntak. Jeg vil tippe dette var en opplevelse for livet for de som fikk sjansen!

Etter denne låta sa Einar Solberg noen ord om Jan-Martin Jensen, grunnlegger av Infernofestivalen og driver av Radar Booking, som tapte kampen mot kreft den 10.02.25, bare dager før konserten, og hele salen deltok i ett minutts stillhet for å minnes denne kraften i norsk musikkliv. Leprous spilte deretter «Castaway Angels», en flott måte å hedre Jensen på.

Etter nok en fantastisk konsert med dette bandet, er det ingen tvil om at jeg har mine ord i behold når jeg fortsetter å påstå at dette er ett av verdens beste live-band. De kan gjerne fortsette tradisjonen med årlige konserter på hjemmebane – det skal mye til at jeg ikke er å finne blant publikum.

Jeg tipper det gjelder flere av dere også.

Her finner du bandet på Spotify:

Trykk her for å følge oss på Instagram

Trykk her for vår guide norske aktive rockeband

Fikk du med deg konserten på Sentrum Scene?

Opplevd bandet live tidligere?

Skriv dine kommentarer og del gjerne bilder/ filmklipp på Rockman facebook tilhengerside (her)