Historien om Pink Floyd!

Pink Floyd er et av populærmusikkhistoriens mest innflytelsesrike og kommersielt suksessrike rockeband med over 200 milloner solgte album verden over. Bandet er kjent for sin banebrytende og unike videreutvikling av rockesjangeren fra psykedelisk rock til progressive rock gjennom sine unike og storslagne konseptalbumutgivelser som bl.a. «The Dark Side Of The Moon». Pink Floyd har som både band og artister vært direkte inspirasjonskilde til en rekke store artister som bl.a.  David Bowie, The Edge (U2), Pet Shop Boys, Marillion, Foo Fighters, Dream Theater, Genesis, Radiohead, The Mars Volta, Queensryche, Iron Maiden osv.

Å lytte til albumkatalogen til Pink Floyd kan sammenlignes med å lese direkte fra de viktigste hendelser innenfor verdenshistorien. Pink Floyd står for selve definisjonen av ekte og unik musikk, toner satt sammen til rytme, melodi og harmoni som er skapt av artister med helt unike musikalske egenskaper. Hver og en med sine instrumentale og vokale spesialområder og ikke minst som komponister, arrangører og produsenter så har Pink Floyd utvilsomt skapt noe av det viktigste og mest unike som finnes innenfor musikkhistorien. Musikk som allerede har imponert og blitt elsket av generasjoner. Udødelig musikk som man for alltid og for all fremtid vil trykke til sitt musikkhjerte i generasjoner fremover. Så….hvordan startet det hele?

Mens Pink Floyd er mest kjent for sine enorme konseptalbum fra 70 tallet, startet de som et annerledes psykedelisk band tidlig på 60-tallet. Daværende arkitektstudenter, Roger Waters og Nick Mason, begge i begynnelsen av 20-årene, møtte hverandre på Regent Street Polytechnic School i London. De begynte å spille sammen, Waters da på gitar og Mason på trommer. I 1965 ble en annen student på samme alder, Richard Wright med. De dannet sammen med noen flere et band og kalte bandet forkjellige navn som Sigma 6 og Architecural Abdabs der de spilte rhythm & blues coverlåter og spilte i gymsaler og andre små lokaler. Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en potensiell musikkarriere og fikk med seg to nye musikere, Roger Keith «Syd» Barrett og Bob Klose og bandet fikk navnet (etter Barrets forslag), Pink Floyd Sound, oppkalt etter to bluesmusikere med navn Pink Anderson og Floyd Council som Barrett fant navnene på fra en plate som han hadde liggende hjemme. De droppet ganske raskt ordet «sound» og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Før utgangen av 1965 forlot Bob Klose bandet på bakgrunn av at han ikke likte den nye retningen som bandet inntok som var pop og psykedelisk preget, istenden for blues som Klose var opptatt av.

Roger Keith «Syd» Barrett tok raskt kontrollen og ble bandets store kreative kraft og ledende gitarist. Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumentaler utradisjonelle rytmer og melodier. I tillegg benyttet de seg av lysshow for å forsterke de psykedeliske effektene fra musikken. I 1967 utgav Pink Floyd sitt første album,«The Piper At The Gates Of Dawn»:

Albumet blir idag betraktet som en av platene som definerte den tidlige britiske pop-psykedeliske musikkstilen med låter som bl.a. «Interstellar Overdrive og «Scarecrow». Albumet overrasket stort og nådde 6 plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten og ble dermed selve gjennombruddet for Pink Floyd.

Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første og siste psykedeliske albumet fra Pink Floyd, og grunnen var enkelt. Roger Keith «Syd» Barrett brukte store mengder narkotika for å stimulere fantasien, noe som faktisk bidro til å skape disse geniale låtene. På det værste tok han LSD daglig og stadig større doser. Han ble mer og mer upålitelig og hadde skrantende mental helse som stadig ble verre. Til slutt gikk det helt galt og Barrett var tidvis åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften eller skru på gitarstrengene til de var ustemte mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen verden og skeiet ofte ut med å spille arrangementer live som ikke var i tråd med det de egentlig skulle fremføre.

En av de siste musikalske fremføringene for Pink Floyd er et stykke hvor Barrett står alene fremst på scenen og drar fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Lyden av dette ble senere lagt til en låt på albumet » A Saucerful Of Secrets», kalt «Jugband Blues». Dette var den eneste låten Barrett skrev for det kommende albumet, og også det siste han skrev for Pink Floyd. Barretts siste ord lyder: – «And what excactly is a dream, and what excactly is a joke»

På grunn av Barretts stadig sviktende deltagelse ble det nødvendig å finne en person som kunne hjelpe bandet videre. En felles venn av bandet, David Gilmour, ble tatt med som femte mann for å få skuta på rett kjøl igjen. Sakte med sikkert tok Gilmour lærdom av Barrett som på dette tidspunkt hadde sluttet helt å fungere. Etter en kort stund valgte bandet å sparke grunnleggeren Barrett da det var ingen annen utvei. Han fungerte rett og slett ikke. Barrett ble offisielt sparket 6 april 1968, men bandet fortsatte å holde kontakt med han. Barrett startet så sin solokarriere. Når han skulle lage sitt første soloalbum «The Madcap Laughs» som ble utgitt i januar 1970, var David Gilmour produsent med god hjelp av Roger Waters. 

Roger Keith «Syd» Barrett døde 7 juli 2006:

Pink Floyd ble også involvert i filmmusikk og i 1969 kom albumet «Soundtrack From The Film More»:

Albumet ble spilt inn i løpet av en uke, og regnes som det mest sprikende albumet stilmessig. Både folkrock, harde rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet.

Samme år gikk de i studio for å spille inn sin neste plate «Ummagumma»:

Dette var et dobbeltalbum som besto av en halvpart live-opptak og en halvpart studio-opptak. Albumet som både av bandmedlemmene og mange fans regnes som Pink Floyds svakeste album nådde 5 plass på hitlistene.

I 1970 kom albumet«Atom Heart Mother»:

Albumet nådde 1 plass på albumlisten i Storbritannia. Likevel har David Gilmour senere beskrevet Pink Floyd på denne tid som «et band famlende i mørke». Og tittelsporet på albumet var et «mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Uansett var albumet «Atom Heart Mother» et musikalsk vendepunkt og ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd.

I det unike intervjuet nedenfor med medlemmene i Pink Floyd i forbindelse med deres konsertturne i Australia 1971, samtidig som de er i ferd med å ferdigstille deres sjette studioalbum «Meddle» er fortsatt ikke albumtittel bestemt. Pink Floyd er på dette tidspunkt inne i en meget spennende kreativ og utviklende fase, ikke minst i forhold til videreutvikling av tekniske arrangement og løsninger. Intervjuet omhandler også inspirasjonskilder som har betydning for bandets videreutvikling:

Albumet «Meddle» ble utgitt 5 november 1971.

Mange mener at dette albumet representere bandets gullalder, selv om det på ingen måte nådde populariteten til «The Dark Side Of The Moon». Albumet blir regnet som det første der Pink Floyd finner retningen som preget de neste studioalbumene. Albumet er preget av et variert lydbilde. Åpningssporet  «One Of These Days» er preget av perkusjonseffekter, en basslinje spilt av to bassgitarer og røff bruk av steelgitar. Den eneste tekstlinjen i sangen er når Nick Mason sier «One of these days, I`m going to cut you into little pieces». En annen spennende låt fra albumet er «Echoes» som er hele 23 minutter lang. Låta ble til ved at hvert av bandmedlemmene gikk i studio og spilte inn ideer de hadde til «Echoes», uansett tid på døgnet. Til slutt hadde de 24 (noen kilder påstår 36) deler som de «sydde» sammen til en lang sang. «Echoes» regnes som et av bandets beste spor. Det var derfor ingen overraskelse at da Pink Floyd ga ut sitt samlealbum i 2001 «Echoes: The Best Of Pink Floyd«, fikk navnet etter denne låten. Samme år som utgivelsen av «Meddle» spilte de også inn konsertfilmen «Live At Pompeii»:

Se hele konsertfilmen «Live At Pompeii»:

Albumet «Obscured By Clouds» ble utgitt i 1972 som filmmusikk til filmen «La Valleè» (The Valley).

.

Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med «The Dark Side Of The Moon». Med flere kortere sanger var albumet et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. Fra 1973 og frem til 1983 skrev Roger Waters alle tekstene på albumene, noe som medførte at de fikk betydelig større grad av fokus enn tidligere. Allikevel var den kreative prosessen særlig fordelt mellom Richard Wright, David Gilmour og Roger Waters. Rogers sto for tekstene og til en viss grad komposisjoner, mens de to andre sto for ulike komposisjonsmessige bidrag. Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde 6 plass på listene.

Albumet «The Dark Side Of The Moon» ble så utgitt 24 mars 1973.

Albumet er regnet av mange fans som bandets høydepunkt i sterk konkurranse med konseptalbumet, «The Wall«.

«The Dark Side Of The Moon» er et ikonalbum og blant verdens mest solgte album gjennom tidene. Siden abumet ble utgitt i 1973 er det solgt over 35 millioner kopier. Albumet oppdages stadig av nye lyttere. Som et eksempel ble det bare i 2003 solgt hele 250 000 kopier. For å gi et bilde av albumets popularitet er det beregnet at hele 1 av 14 amerikanere under 50 år eier en kopi av «The Dark Side Of The Moon». Nå var Pink Floyd blitt verdensstjerner, men de var usikre på hvordan de skulle følge opp suksessen.

Innspillingen av oppfølgeren «Wish You Were Here» ble igangsatt og utgitt 15 september 1975:

Albumet er et av de mest kjente Pink Floyd albumene og som inneholder to av de mest kjente og anerkjente låtene, «Wish You Were Here» og «Shine On You Crazy Diamond». Sistnevnte låt som er en hyllest til deres avdøde venn Roger Keith «Syd» Barrett:

Roger Waters fortsatte å tilrive seg mer kontroll i bandet og neste album «Animals» som ble utgitt i 1977 var i enda større grad enn de foregående utgivelser preget av Waters samfunnssyn.

Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene,men David Gilmour var likevel svært sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig i større grad om låtskriving og mindre om å øve for å bli en bedre musiker.

Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på bandets neste album «The Wall» som ble utgitt i 1979:

«The Wall» er et dobbelt konseptalbum som også utviklet seg til å bli et konsertshow (også omtalt som rockeopera). Albumet blir regnet som Pink Floyds største suksess etter «The Dark Side Of The Moon», og regnes også som verdens mest solgte dobbeltalbum. Dette selv om det nådde «bare» 3 plass på den britiske albumlisten. I USA derimot toppen «The Wall» salgslistene. Pink Floyd fikk også sin første og eneste nr 1 singel med låta «Another Brick In The Wall pt.2»:

Konseptalbumet tar for seg ensomhet, depresjon og isolasjon. Det tok utgangspunkt i Waters`s misnøye med å spille konserter på store fotballarenaer der han følte at kontakten og intimiteten mellom bandet og publikum ble borte. Foranledningen var en konsert i Montreal i 1977 der Roger Waters spyttet på en tilhenger i fremste rekke som oppførte seg temmelig utagerende. På samme konsert nektet David Gilmour å bli med på det siste ekstranummeret fordi han var misfornøyd med bandets opptreden. Sjokkert over sin egen oppførsel og opplevelsen i Montreal, begynte Waters umiddelbart på det som skulle bli «The Wall». Keyboardartist Richard Wright var på samme tidspunkt i en livskrise, bandet hadde også pådratt seg mye gjeld i forbindelse med noen uheldige transaksjoner. For å få albumet ferdig i tide ba medlemmene om at Wright skulle forkorte sin ferie med en uke. I den forbindelse oppsto det en konflikt mellom Wright og de øvrige medlemmene som var begynnelsen til at Wright sluttet i bandet som i 1983 ble offisielt. Musikalsk er albumet i mindre grad preget av David Gilmours gitarer enn de to foregående albumene, men inneholder likevel det som av mange regnes som hans mest berømte og kanskje tidenes gitarsolo på låta «Comfortably Numb»:

En CD med konsertopptak av hele The Wall ble utgitt under navnet «Is There Anybody Out There?« The Wall Live 1980-81. Filmen «The Wall» hadde premiere i 1982. Den var regissert av Alan Parker,mens Bob Geldof spilte hovedrollen som Pink

I 1983 kom bandets siste albumtgivelse med Roger Waters, «The Final Cut».

Dette albumet var enda mer preget av Waters`s enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere og Gilmour nektet å bli kreditert som produsent fordi han mente albumet var for dårlig. Gilmour sang bare på låten «Not Now John». De øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om albumet nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har «The Final Cut» en høy status blant mange av bandets tilhenger.

Etter kontraktsuenigheter med plateselskapet og manager Steve O`Rouke, valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på solokarriere. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spilleinn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til «The Wall», så vel som den opplåsbare grisen fra «Animals» (De gjenværende medlemmene omgikk dette ved å gi grisen to testikler). Gilmour og Mason beholdt de andre rettighetene, og retten til å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale en viss sum til hverandre for konsertbruk av låter skrevet av motparten.

Da albumet «A Momentary Lapse Of Reason» ble utgitt i 1987, var også Richard Wright tilbake i bandet som studiomusiker.

Selv om albumet fikk variabel mottakelse var det en salgsmessig opptur i forhold til «The Final Cut». I tillegg fikk bandet en radiohit med låta «Learning To Fly»:

I 1988 ble livalbumet «Delicate Sounds Of Thunder» og Wright var igjen blitt fullverdig medlem av Pink Floyd.

Neste album «The Devision Bell» ble utgitt i 1994

Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere og solgte enda bedre enn den foregående utgivelsen. David Gilmour var nå den dominerende kraften i Pink Floyd men fikk hjelp med tekstene fra sin nåværende kone Polly Samson. Albumet inneholder spennende låter som bl.a. låta «Marooned» som de også mottok Grammy-pris for beste instrumentallåt. «The Division Bell» er det siste studioalbumet som er utgitt av Pink Floyd.

Samme år var Pink Floyd på en større verdensturnè som kuliminerte med 15 utsolgte konserter i London. I 1995 gav de så ut livealbumet «P*U*L*S*E». Albumet inneholder blant annet hele «The Dark Side Of The Moon» og Syd Barret-låten «Astronomy Domine». Kanskje et av de råeste livealbum som noen sinne er utgitt?

Se hele livekonserten P*U*L*S*E:

Pink Floyd har ligget brakk siden 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. En stor opplevelse var det derfor når Pink Floyd ble gjenforenet i forbindelse med Live8 som ble gjennomført 2 juli 2005 der Bob Geldof klarte å overtale Gilmour, Mason, Wright og Waters til å opptre sammen.

I forbindelse med denne gjenforeningskonserten var det mange fans verden over som håpet i det lengste at man nå kunne se frem til en unik Pink Floyd gjenforening med Roger Waters. Men da dessverre den triste meldingen om at det sentrale Pink Floyd medlemmet Richard Wright (keyboard/piano) 15 september 2008 dør av kreft, så brast nok også det siste håpet om at noe slikt skulle skje.

Uansett, Pink Floyd har gitt oss udødelig musikk som vil bli høyt elsket også av kommende generasjoner. Så…det er bare å sette på vinylplatespilleren, CD-spilleren, streamingen eller et eller annet fremtidsrettet musikkformat. Pink Floyd vil ALLTID være en viktig del for musikkglade mennesker.

Rock On!