Flashback: Yoko The Universial Hate Object!

«Flashback» , er en ny og spennende serie som nå lanseres på Rockman. Serien tar utgangspunkt i unike intervjuer og spennende omtaler som er blitt gjennomført langt tilbake i tid, blant annet fra rockehistoriens viktigste tiår, 70-tallet.  Mye av de spennende og historiske omtaler er hentet fra bl.a. de legendariske engelske musikkavisene  Sounds, New Musikal Express, Melody Maker etc. Et spennende og unikt historisk materiell som finnes i Rockmans egen musikksamling.

Først ute i denne serien presenteres et spennende intervju av Yoko Ono (Ex. Beatle John Lennons kone) som ble foretatt av Martin Kirkup og utgitt via musikkavisen Sounds 29. september 1973 under tittelen «Yoko The Universal Hate Object»  i forbindelse med utgivelsen av hennes album «Feeling The Space»:

Over hele New York er det en hetebølge, med fuktighet som føles som lunken noodle suppe mot huden. Oppe ved Central Park, hvor Lennons nå bor i en luksusleilighet i bygningen som ganske enkelt kalles «The Dakota», er det hele 37 varmegrader, og i byen øker ransbølgen mens alle tretten TV-kanaler advare byen for å spare på strøm for å unngå en total blackout.

The Dakota Building (samme sted som for øvrig John Lennon ble skutt og drept 8 desember 1980)

Nede på 44th Street, i kjelleren på platestudioet Record Plant arbeider John Lennon med sin brennende kraft som han tilfører arbeidet i forbindelse med sitt nye album («Mind Games«) mens Yoko Ono hjelper med å holde lokalet kjølig samtidig som hun forbereder seg på å få sitt eget nye album («Feeling The Space») ut på markedet. På en slik kveld virker det bare logisk å ta hensyn til klimaet ved å droppe matlaging hjemme og heller stikke over til en av resaurantene i China-Town for å få seg noe å spise. «John har virkelig begynt å like japansk rå fisk, og de kinesiske restaurantene lar oss vanligvis få lov til å spise i fred og ro uten at vi blir forstyrret av mennekser som kikker og peker», forteller Yoko. Men denne kvelden er det en middelaldrende amerikansk dame som får øye på Yoko. «Hey now! aren`t you that Yoki woman? you in a band or somethin`? you`re married to that Lennon feller now aren`t you?!». Yoko ser litt sliten ut men avslutter rolig. Hun har hatt fem år med denne oppmerksomheten nå. Fem år med å være et universialt hat-objekt. «Jeg har lært meg å leve med at folks holdninger til samarbeidet mellom meg og John er at hvis det er dårlig så er det min skyld og hvis det er bra da det på grunn av John. Holdningen gjør det vanskelig for oss begge. John og jeg prøver å beskytte hverandre så mye som mulig, men du kan ikke unngå verden hele tiden». Grunnen til at Yoko Ono for tiden er mindre begymret for denne holdningen fra folk er fordi hun for første gang har skapt et album på egenhånd som virkelig kan slå ann. Det er rock`n roll, og det er solid. Albumet er personlig svært viktig for Yoko Ono der hun bl.a. bringer frem sine viktige personlige  ideer om kvinnens frigjøring.

«I wanted to show that a woman was capable of doing everything related to an album. So, with this one – it`ll be called «Feelin The Space» – I produced it, wrote it, did the arrangements, did the cover, liner notes….I also wanted to show that I could do something commercial. It is consciously more `pop`, because I wanted the message to go through and really to circulate».

Singelen fra det nye albumet, den åpenbare singellåta «Woman Power» frembringer ordene inn i et rasende tempo og virvler med en serie av trash gitarakkorder som bringer fram ordene «gimme some truth».

(hør «Woman Power» fra albumet der også John Lennon spiller gitar: trykk her >)

Når smertene er til stede i sangene hennes er det ut i fra personlige erfaringer. Den vakre låta » Woman Of  Salem» relaterer til en hendelse fra Massachusetts hekse prøvelser. Den passer inn med Yokos erfaring om at kvinnen virkelig er forfulgt både før og fortsatt i nåtid. Når Yoko er inspirert så arbeider hun lynraskt.

«The album started off as a singel, you know. I said to John I`m going to record a new singel this week, so I went into the studio and did about five songs that after three days I had thirteen songs down. Eventually, I ended up with enough for a double album, about 21 songs, but I wanted `feeling the space`to be a single album. Even I got a bit bored listening to all of `Approximately Infinite Universe`. It just that in recording I`m not the kind of person who can spend days on one song. I have to do it fast or lose patience and ruin it, it must be fast and intuitive which is how I wrote «Grapefruite» too».

På albumet bruker Yoko en imponerende linup som består av David Spinozza (gitar), Jim Keltner (trommer), Gordon Edwards (bass), Sneaky Pete (steel gitar), Ken Asher (piano), Michael Brecker (saksofon), Jeremy Steig (fløyte), Don Brooks (munnspill), David Friedman (harpe) og Arthur Jenkins jr. (percussion). John Lennon spiller gitar på låta «Woman Power» og «She Hits Back». I tillegg backing vocals på låta «Men, men, men». John Lennon var så imponert over lydbildet som Yoko hadde skapt sammen med disse musikere at han valgte å bruke samme besetning til innspilling av sitt eget album «Mind Games».

«They were so good, so right there, that we could very quicly go through the takes – up to eighteen takes on one song, but fast. And all this time John still thought I was working on a singel.» «Yoko! You`re not thinking of an LP are you???» – John Lennon