Foto: Knut Eirik Myhre, Rockman - Ozzy Osbourne viser «flaggermusvingene» under Tons Of Rock 23. juli 2016
Å gi «terningskast» til en slik legendarisk og unik avskjedskonsert blir totalt overflødig. Dette er konserten for ren nytelse og tilstedeværelse.
Det er en magisk nytelse å kunne oppleve Black Sabbath legendene Ozzy Osborne (67), vokal, Tony Iommy (68), gitar og Geezer Butler (66) på bass der de har tatt med seg den råsterke trommisen Tommy Clufetos (36), også kjent for sitt samarbeid med Alice Cooper. I tillegg Adam Wakeman (41) på keyboard som er sønn av keyboardlegenden Rick Wakeman.
Under konserten får vi servert en fantastisk musikalsk reise som gir oss både headbanging og «ståpels». Der Ozzy i storform, selve kongen av ordet «fucking», jager opp publikum med «I can`t fucking hear you» etter stort hver eneste låt. En unik låtliste bestående av 1. «Black Sabbath», 2. «Fairies Wear Boots», 3. «After Forever», 4. «Into the Void», 5. «Snowblind», 6. «War Pigs», 7. «Behind the Wall of Sleep».
(foto: Rockman – Geezer Butler under Tons Of Rock 23. juli 2016)
Som intro til låt nr. 8. «N.I.B.» får vi en unik bassintro fra Geezer Butler. Det er imponerende å følge han gjennom hele konserten, full konsentrert med sitt intense kraftfulle bass-spill. Det er så vannvittig profesjonelt og enormt kraftfullt at du allerede der forstår at denne mannen absolutt ikke kommer til å legge inn «bass-årene» på mange år ennå.
(foto: Rockman – Tommy Clufetos under Tons Of Rock 23. juli 2016)
Etterfulgt av låta nr. 9. «Hand of Doom» får vi under låt nr. 10. «Rat Salad» servert en vannvittig trommesolo av Tommy Clufetos. Som låta nr. 11 får vi den unike låta «Iron Man», 12. «Dirty Women», 13. «Children of the Grave» og som ekstranummer selvsagt 14. «Paranoid».
Det hersker ingen som helst tvil om hvem som er sjefen i Black Sabbath. Gitarist og hovedlåtskriver Tony Iommy står der konsentrert og stødig gjennom hele konserten og gir oss sine unike gitartoner. Det er også artig og registrere hvordan Ozzy under konserten flere gang kikker litt spørrende og usikkert bort på Tony og får bekreftende beroligende nikk og smil tilbake.
Det som slår en når konserten er over er at man allerede etter noen få minutter etter konsertstart faktisk glemte at dette var en avskjedskonsert. Dette var så mektig, friskt og kraftfullt at gutta kunne holdt på som Black Sabbath i mange år ennå. Det er nesten litt uvirkelig at det er «The End».
Men trøsten for være at vi garantert vil få oppleve både Ozzy, Geezer og Tony i mange andre sammenhenger fremover. Får det er i alle fall klart, disse gutta gir seg ikke på mange år ennå. I alle fall ikke før Ozzy sitter på gamlehjemmet og skriker til pleierne…..