AC/DC live at Hammersmith 1976 review!

“Flashback” , er en ny og spennende serie som nå lanseres på Rockman. Serien tar utgangspunkt i unike intervjuer og spennende omtaler som er blitt gjennomført langt tilbake i tid, blant annet fra rockehistoriens viktigste tiår, 70-tallet.  Mye av de spennende og historiske omtaler er hentet fra bl.a. de legendariske engelske musikkavisene  Sounds, New Musikal Express, Melody Maker etc. Et spennende og unikt historisk materiell som finnes i Rockmans egen musikksamling.

Nedenfor presenteres en spennende konsertanmeldelse fra AC/DC konserten som ble gjennomført ved det legendariske konserthuset Hammersmith Odeon i London, England 10 november 1976. Det som gjør dette til et spesielt og artig «flashback» er at dette er på et tidspunkt der AC/DC er i ferd med å slå skikkelig igjennom internasjonalt. AC/DC ble som kjent etablert i 1973 og dette er da kun 3 år etter at bandet ble etablert. AC/DC hadde i forkant dette året spilt en rekke ganger på den berømte klubbscenen The Marquee Club i London. Deres konsert som ble gjennomført 10 november på Hammersmith Odeon ble derfor også et stort skritt videre for AC/DC ved at de fikk opptre på en større scene og publikumskapasitet på ca. 3 500 seter. Til sammenligning har Oslo Spektrum en maksimum kapasitet på 9 700 publikummere.

AC/DC konserten var en del av deres «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» UK 1976 tour i forbindelse med lanseringen av deres studioalbum med samme navn. For å lese mer om AC/DC studioalbumet «Dirty Deeds Done Dirt Cheap»: trykk her >

AC/DC line up var Angus Young (lead guitar), Malcolm Young (rhythm guitar), Mark Evans (bass guitar), Phil Rudd (drums) og fantastiske Bon Scott (lead vocals) som jo dessverre døde fire år senere (19 februar 1980).

Konsertomtalen fra AC/DC konserten ved Hammersmith Odeon, London 10 november 1976 ble skrevet av journalist Hugh Fielder og publisert i den engelske musikkavisen Sounds 20 november 1976 med headline «Great balls of fire» og som da gjengis her:

Det var skikkelig ambisiøst å velge London`s fremste rockescene, Hammersmith Odeon, men så har da heller aldri AC/DC har aldri hatt nerver. Faktisk var det nok av ledige plasser opp på balkongen på Hammersmith Odeon, men nede i salen var det respektabelt fullt selv om publikum ikke ble sittende i mer enn et halvt minutt etter AC/DCs åpningsnummer. Folkemengden ble straks forvandlet til en enorm svaiende menneskeskare foran scenen, og slik forble det helt til siste låt. Selv om de ikke helt klarte å fylle Hammersmith Odeon, har de allerede bevist at de har vokst ut av Marguee og kommet langt i løpet av kort tid siden da ukjente Angus prydet avisforsiden på de respekterte nyhetsmagasiner.

De kom på ut på scenen og spilte igjennom to tredjedeler av deres nye album «Dirty Deeds Done Cheap» med minimum av presentasjoner. Har ble det ikke brukt sceneeffekter som tørris, laserstråler, speilballer og strobelys slik deres storebrødre innen rock and roll gjør. To lysrygger med lamper, to spotlights og en svart bakgrunn var alt vi fikk.  I tillegg til store stabler med Marshalls forsterkere over scenen var som en herlig tilbakevending til det grunnleggende og ekte rock and roll. Uforbeholden rock and roll som aldri overstiger grensen til panisk intensitet. Først tenkte jeg de kanskje hadde problemer med skape kontakt med sitt publikum ved deres nye store scene på Odeon. At de hadde problemer med overgangen fra den varme, trange og intime scenen på Marquee. Men jeg fant fort ut at bandet satt inne med bunnløse reserver av energi og entusiasme som fylte scenen.

Lille Angus, som ble enda mindre på den massive scenen forsvant nesten ut av syne hver gang han gikk forbi monitorene, tok straks eierskap til scenen og behandlet den med stor trygghet nærmest som sin egen legeplass i skolegården der han gitarspillende raser fra side til side, opp og ned sidehøyttalere og langs de tre tarmene som strekker seg fra scenen og ut til publikum. Han sluttet bare å bevege seg på slutten når han lå flatt ut på gulvet. Men selv da sprelte fortsatt hans føtter febrilskt. Like full av energi og trøkk var det fra vokalist Bon Scott som med sin fantastiske vokal akkorder virket ganske uanfekted på tross av et enormt tempo gjennom låter som «Live Wire» og «She Got Balls» fra deres første album. Videre får vi fremført sterke låter som » I`m A Problem Child» og » I`ve Got Big Balls».  Ved sistnevnte låt får publikum teksten vist på storskjerm på sceneveggen slik at de kan synge med i allsang. Låter som finnes på deres kommende album «Dirty Deeds Done Dirt Cheap».

De nye låtene bevis at AC/DC har skjerpet opp sin tilnærming,  men samtidig ikke gjør oss opprørt. Det er fortsatt rå ekte rock and roll hele veien, og akkurat den typen ting som pleide å komme ut av Marshall høyttalerne når jeg var en liten gutt. Vi fikk videre presentert låta «Baby Please Don`t Go, den gamle unike blues klassikeren. Det kunne høres ut som at Bon presenterte låta som «Baby Please Don`t Blow!!». Bandet fremførte en lang liveversjon av låta som ved flere ganger hørtes ut til å avsluttes, men der Angus ved flere anledninger (som på dette tidpunktet hadde kledd av seg sin skoleblazer og ransel) nærmest gikk amok på scenen, ridende på skuldrene til Bon mens han spilte gitar. Bon forsøker flere ganger å riste han av seg, men han «biter» seg fast. Heldigvis mister han ikke ned buksa og blotter frem bakenden slik det «uforskyldt» har skjedd ved noen tidligere konserter under denne turneen. Når turneen i England avslutter setter AC/DC kursen tilbake til sitt hjemland Australia for å feire jul. Videre dra de på en amerika turnè på nyåret. Vi sees til våren venner! Vi kommer ikke til å glemme dere! – Hugh Fielder