50 år med blod, svette og tårer

(photo credit: Tove Andersson – Blood, Sweet & Tears at Kongsberg Jazz Festival 2017)

Skrevet av: Av Tove Andersson/John Tore Svendsen

Det er tøft å love blod, svette og tårer, men bredbeint jazzrock kunne gruppa med Bo Bice i front love de 2 000 som hadde billett til åpningsfesten på Kirketorget under Kongsberg Jazzfestival.

Bandets skiftende besetning har vært et av dets kjennetegn – og bidrar til at sjangeren aldri stagnerer og stadig når ut til nye generasjoner musikkelskere.

Blood, Sweat and Tears ble dannet i New York i 1967 og på Kirketorget kom episke hits som «You`ve Made Me So Very Happy» og «And When I Die» på rekke og rad. Mest overraskende var innslaget med den norske vokalisten Per Børud, kjent blant annet fra Oslo Gospel Choir, som åpenbart fikk æren av å synge flere låter enn han var forespeilet.

(photo credit: Tove Andersson – Blood, Sweet & Tears at Kongsberg Jazz Festival 2017)

-Gått`a banen, sa han etter å ha introdusert Bo Bice tilbake på scenen, men Bo var fornøyd med jobben og lot Børud fortsette en stund.

Bo Bice er hentet fra American Idol (2005) på grunn av sin stemmelikhet med David Clayton-Thomas. «Hi-De-Ho» en 1970 hit og «I Love You More Than You`ll Ever Know» ble presentert med selvsikker kontroll.

Med opptil 10 mann på scenen ble det godlyd, funk og mange smilende fjes i godværet. Det var ikke rent få godord fra Bice om både været og gjestfriheten bandet opplevde i Norge. Med en råsterk stemmeprakt, tilstedeværelse på scenen og bredbeint rockepositur, nådde Bice helt ut på det store torget som kunne vært fylt opp med flere tusen til dersom flere satte pris på flotte låter som «Spinning Wheel».

De tre første til BS&T – Child Is Father to the Man (1968), Blood, Sweat and Tears (1969) og Blood, Sweat and Tears 3 (1970) – står fortsatt som påler i rockehistorien, selv om bandet vanskelig kan karakteriseres som et rockeband på grunn av den sterke påvirkningen fra jazz, rhythm and blues og soul. Sånn sett passer betegnelsen jazz-rock bedre på den musikken de presenterte på slutten av 60-tallet og utover i storhetsperioden på første halvdel av 1970-tallet. 46 personer har vært medlemmer av bandet siden oppstarten, blant dem den svenske gitaristen Georg «Jojje» Wadenius og den norske trombonisten Jens Wendelboe.

Bandnavnet

Gruppa ble grunnlagt av Al Kooper som et rockeband med blåsere og jazz som basis. Etter en jam på Cafe au Go Go, der orgelet hans ble dekket av blod etter at han hadde kuttet seg i venstre hånd, oppsto navnet.

Allerede året etter oppstarten i 1967 forlot Kooper og saksofonisten Randy Brecker gruppa, blant annet på grunn av de andre medlemmenes misnøye med Koopers evner som vokalist. Dette kunne vært slutten på bandet, men de gjenværende medlemmene, med gitarist Steve Katz og trommeslager Bobby Colomby i spissen, klarte å rekruttere den kanadiske sangeren David Clayton-Thomas. Dermed var starten på storhetsperioden i gang med album nummer to: «Blood, Sweat and Tears», som inneholdt flere hits. Albumet fikk Grammy som Album of the Year og solgte over 3 millioner eksemplarer.

Problemer

Men problemene for bandet startet allerede tidlig på 70-tallet da bandet dro på turne til Øst-Europa i regi av State Department. Dette falt kjernefansen, som bestod av college-studenter, tungt for brystet ettersom det var midt under Vietnamkrigen og alt samarbeid med myndighetene ble sett på som svik av denne gruppen fans. I tillegg ble de kritisert av rockepressen for å ha en uklar stil: var de et popband med blåserriff eller et jazzband som forsøkte å være et rockeband?

Etter det fjerde albumet forsvant også «stemmen» i bandet – David Clayton-Thomas – og det var stadige utskiftninger i besetningen, til og med Jaco Pastorius var innom en kort periode i tillegg til Randy Brecker og Mike Stern, og selv om Clayton-Thomas returnerte i 1974 var storhetsperioden på hell. Da Columbia Records droppet bandet i 1976 var det mer eller mindre over for det vi kjenner som gode, gamle Blood, Sweat and Tears, selv om bandet har turnert med skiftende besetninger over hele verden fram til mimrekvelden for gamle og unge BS&T-tilhengere på Kongsberg Jazzfestival, men de som var møtt fram, fikk det de kom for; gode låter, trøkk, stemmeprakt og en solid blåserekke som seg hør og bør på en jazzfestival.